Meny

Evidensbasert praksis – av interesse for norsk logopedi?

Line Haaland-Johansen
Line Haaland-Johansen Line Haaland-Johansen ble utdannet logoped for tolv år siden. Hun har i elleve år vært ansatt ved Bredtvet kompetansesenters afasiteam. Hun har i tillegg hovedfag i psykologi fra NTNU i Trondheim. Hovedfagsoppgavens tittel var: ”Hva skjer hos afasilogopeden? Et kommunikasjonsanalytisk blikk på afasilogopedisk praksis og forskning.”

”Evidens” og ”evidensbasert” er to forlokkende ord. Det lyder fint når noe er evidensbasert, og tilsvarende mistenkelig, kanskje, når noe ikke er det? Det siste tiåret har fenomenet evidensbasert praksis (gjerne forkortet EBP) stått sterkt innen medisinen og mange andre hjelpeprofesjoner. I Norge er fenomenet beskrevet og til dels kraftig debattert i flere faglige tidsskrifter. Logopedprofesjonen har imidlertid forholdt seg tilsynelatende taus. Spørsmålet gjenstår. Er EBP relevant for norsk logopedi?

Innledning
Tidsskriftets redaksjon har tatt saken i egne hender. De har bestemt seg for å sette evidensbasert praksis på logopeders agenda. Jeg setter pris på initiativet! I Norge har medisinen, psykologien, fysioterapien, ergoterapien og sykepleien belyst, beskrevet og debattert temaet i noen år allerede. Det er derfor på høy tid at også vi logopeder tar stilling til fenomenet. I et tidligere nummer av tidsskriftet gav Christmann (2007) en interessant fremstilling av EBP generelt og av ett spesifikt område av logopedien (arbeid med personer med taleflytvansker) spesielt. Den artikkelen du nå leser vil følge en tilsvarende oppbygging. Først skal artikkelen belyse mer generelle aspekter ved EBP. Hva er det og hvor kommer det fra? Hva er fordelene med EBP? Finnes det ulemper? Dernest skal artikkelen belyse enkelte elementer ved ett spesifikt område av logopedien i et evidensbasert perspektiv, nemlig afasilogopedien. Artikkelen kan på ingen måte påberope seg å kunne gi en uttømmende gjennomgang av alle aspekter ved evidensbasert praksis. Artikkelen representerer like fullt et innspill til konstruktiv faglig debatt om evidensbasert praksis i logopedien.

Kort oppsummert konkluderer artikkelen med at logopedien kan dra nytte av aspekter ved tenkningen som ligger til grunn for EBP, men at logopedisk praksis er et så kompleks fenomen at det gir mening å hevde at kun deler av slik praksis lar seg beskrive og forklare innen en evidensbasert referanse­­ramme.

Hva er evidensbasert praksis?
La det bli slått fast med det samme. Temaet evidensbasert praksis er relevant for oss logopeder. Denne artikkelen er imidlertid ikke en ukritisk feiring av EBP. Den er kun et forsøk på å informere om, og skissere noen få fordeler og ulemper ved, EBP-tenkningen og -trenden. Hovedintensjonen med å skrive artikkelen må være å bidra til å sette fokus på fenomenet evidensbasert praksis – og ikke minst – å inspirere til en faglig reflektert holdning til evidensbasert praksis som fenomen og tenkemåte. Dette handler om yrkesetikk, rett og slett. Dersom andre (fagpersoner fra andre profesjoner eller representanter for bevilgende myndigheter, for eksempel) stiller oss logopeder spørsmålet ”kan det evidensbaseres?”, så bør vi vite hva det å ”evidensbasere” betyr, vi bør vite hvilke fallgruver spørsmålet ”kan det evidensbaseres?” rommer, og vi bør vite at det ikke nødvendigvis er en faglig svakhet at ikke all logopedisk praksis til enhver tid kan evidensbaseres.

La oss ta ett skritt tilbake, og begynne med begynnelsen. Hva er evidensbasert praksis?  Christmann (2007) gav en god innføring i sin artikkel ”Evidensbaseret stammebehandling” i forrige utgave av Logopeden. Vi skal allikevel her bruke noe plass på å gjennomgå litt mer av historien og premissene bak det hele.

Enkelt sagt er tanken bak EBP at vår daglige praksis skal kunne forsvares og forklares. Praksis skal bygge på forskningsbasert kunnskap. Intensjonen bak EBP er følgelig at vi som praktikere til enhver tid må være oppdatert i forhold til den faglige og forskningsmessige utviklingen, slik at hver enkelt person som går til logoped får det best mulige tilbudet. Dette er ikke en ny tanke, selvsagt, og tanken er heller ikke kontroversiell. For hvem kan vel si seg uenig i at logopedisk praksis skal bygge på god og relevant viten? En klassiker innen afasifeltet i så måte er for eksempel Schuells utsagn: “Why are you doing this?” (Schuell et al., 1964, sitert etter Howard & Hatfield, 1987, s. 107). Tanken om at vi skal være i stand til, til enhver tid, å kunne legitimere og forklare vår egen praksis er dermed på ingen måte ny – verken i afasilogopedien eller i logopedien generelt. Noe er imidlertid nytt ved evidensbasert praksis-tenkningen. Denne tradisjonen har nemlig som mål at praktikeren skal evne å legitimere sin praksis ved å vise til forskningsbasert kunnskap. Tradisjonen gir også visse former for forskning forrang fremfor andre.

Klovning (2001) presenterer følgende definisjon av EPB: ”EBP er samvittighetsfull, punktlig og fornuftig bruk av beste, tilgjengelige informasjon, når det skal tas beslutninger om hvordan den enkelte pasient skal håndteres”. Hvem kan egentlig være uenig? Det er imidlertid ikke like enkelt som det kan se ut som. Stridens eple blir nettopp: Hva er eller kan regnes som ”beste, tilgjengelige informasjon”?

Historien bak evidensbasert praksis
Evidensbasert praksis har sitt opphav i det medisinske fagfeltet. I følge Ekeland (2004, s. 29) stammer selve begrepet fra fagmiljøet Department of Clinical Epidemiology and Biostatistics ved McMaster University i Canada. Helt fra begynnelsen av 80-tallet kom det herfra en rekke utspill. Målet var kvalitativt å forbedre legeutdanningen. Man mente blant annet at legestudenter (og leger) burde lese færre lærebøker og mer forskningslitteratur, og de burde lese litteraturen på en slik måte at den ble relevant for praksis (Ekeland, 2004). Videre, i 1991, ble følgende oppsiktsvekkende påstand fremsatt på lederplass i et britisk legetidsskrift (British Medical Journal): Kun om lag 10-20 prosent av den praksis som finner sted i det medisinske fagfeltet kan sies å bygge på solid forskningsbasert kunnskap (Ekeland, 2004). Det ble heftige diskusjoner i, og sannsynligvis også utenfor, medisinmiljøet i etterkant av artikkelen. Men det var kun en diskusjon om grader, hevder Ekeland. Man diskuterte primært hvor stor prosentandel av de medisinske tiltak som (ikke) bygget på forskningsbasert kunnskap. Ikke hvorvidt påstanden om manglende forskningsmessig belegg for gjeldende medisinsk praksis faktisk stemte eller ikke.

Det er i et slikt scenario at tanken om evidensbasert praksis får grobunn. Man ønsker å minske (ja, kanskje aller helst fjerne?) gapet mellom forskning og praksis. Og man ønsker at forskning og empirisk dokumentasjon for effekt av tiltak skal være retningsgivende for klinisk praksis. På kort tid har denne tenkningen spredd seg til ”mest alle profesjonar innan helse- og sosialfeltet som har behov for å flagge sin status og kompetanse som vitskapleg” (Ekeland, 2004, s. 5).

Tettere sammenheng mellom forskning og praksis: Noen fordeler ved EBP
Dersom vi som praktikere (og studenter som med tiden skal bli praktikere) i større grad skal basere vår praksis på aktuell, nyere forskning, så må vi kjenne til og ha innblikk i forskningen. Vi må lese forskningen. Vi må forstå forskningen. Og, ikke minst, vi må kunne ”oversette” forskningen til praktiske handlinger. Dette igjen innebærer at vi vil trenge veiledning i forhold til å finne frem i jungelen av forskningslitteratur. For det finnes mengder. Man har for eksempel beregnet at en lege må lese 19 artikler 365 dager i året for å holde seg oppdatert (Ekeland, 2004). Og selv om hun hadde hatt tid til å lese dette, så måtte hun i tillegg ha hatt evnen (og tiden) til å sortere og forstå det hun leste, slik at hun kunne trekke ut de studiene som måtte være av god nok forskningsmessig kvalitet, og som i tillegg kunne omsettes til matnyttig og relevant kunnskap med tanke på egen praksis (op. cit.).

Satt inn i en slik sammenheng er det lett å se flere av fordelene med EBP. Om ikke klinikeren setter seg fore å lese all relevant forskningslitteratur, så trenger hun allikevel gode verktøy for å kunne vurdere de artiklene hun faktisk leser – og hun trenger hjelp til å vite hvor hun skal lete etter svar på sine kliniske spørsmål. EBP-tradisjonen bidrar nettopp med verktøy for å stille gode kliniske spørsmål (som lar seg besvare), den operasjonaliserer ulike trinn i en søkeprosess i praktikerens søken etter god og relevant forskning, og den spesifiserer ulike (forskningsmetodiske) kriterier praktikeren bør kjenne til for kritisk å kunne vurdere holdbarheten til en forskningsartikkel om praksis. Mye av dette er godt beskrevet i mange norske artikler og på flere norske nettsteder. Besøk for eksempel Medisinsk bibliotek ved Ullevål universitetssykehus sine nettsider, under www.ulleval.no .

Det er også i denne sammenheng at EBP har rangert ulike typer forskningsmetoder, slik også Christmann (2007) påpeker. Ved å rangere forskningen får man et system for hvilken type kunnskap og forskningsfunn som skal veie tyngst. Christmann konstaterer at det finnes mange ulike slike ”evidensstiger” som er delvis ulike, men dette behøver ikke være et problem, siden (som han selv skriver) ”innholdet stort set er det samme fra forfatter til forfatter” (Christmann, 2007, s. 5). Ekeland (2004, s. 32) påpeker det samme. Det finnes mange kunnskapshierarkier innen EBP, som kan se litt ulike ut. Men ”RCT-design og meta-analyser er alltid i toppen, og evidensbasert har etterkvart blitt synonymt med slik forsking”, fastslår Ekeland. En god kilde til forståelse kan være boken ”Evidence-based practice in speech pathology” (Reilly, Douglas og Oates (red.), 2004). Boken er delt i tre deler:1) Introducing evidence-based practice, 2) presenting the evidence og 3) examining practice and future directions.

Innen EBP handler det altså om å kunne selektere og forholde seg til forskningen på en god måte. Her søker EBP å bidra både gjennom å skolere den individuelle praktikeren til å bli en kompetent leser (og forbruker) av forskningsartikler, og gjennom å skape seleksjonssystemer som kan ”filtrere” mengdene av forskning på en slik måte at det blir lettere for praktikeren å finne frem til valid, reliabel og relevant forskning.

Det mest kjente filter eller seleksjonssystemet for evidensbasert medisin er i dag Cochrane Collaboration (se www.cochrane.no), erklærer Ekeland, og beskriver Cochrane på følgende måte: Det er et verdensomspennende nettverk av sentre, ekspertkomiteer og forskergrupper som har som sin hovedoppgave å overvåke og vurdere forskningslitteratur med tanke på å velge ut resultater som er ”sanne” og ”brukbare” (Ekeland, 2004, s. 32). En fordel, slik flere ser det, er at seleksjonskriteriene er eksplisitte og detaljerte. De ulike forskningsmetodene er tydelig rangert i kunnskapshierarkiet. ”Når eit forskingsbidrag etter ei første sortering etter gullstandard har blitt gitt ”declarative” status, blir det omarbeidd til strukturerte abstracts der berre den klinisk relevante informasjonen blir nytta. Gjennom ulike databasar blir denne gjort tilgjengeleg for praksisfeltet slik at ein klinikar på grunnlag av ein gitt diagnose, kan søkje seg elektronisk fram til dei evidensbaserte råda.” (Ekeland, 2004, s. 33)

Et blikk på afasifeltet
Det kan sies å være mange fordeler med et seleksjonssystem à la Cochrane. Her passer det med en illustrasjon fra afasifeltet. Det har blitt hevdet at afasilogopedien er den delen av logopedien som er mest studert med tanke på effekt de to-tre siste tiårene (Douglas, Brown & Barry, 2004; Enderby & Emerson, 1995). Det kan være mange grunner til dette. Blant annet har man i afasilogopedien opplevd hva man kan kalle et sterkt ”ytre press”, der personer fra andre profesjoner enn logopedien har forsket på (og hatt sterke meninger om) effekten av afasilogopedi. Et relativt tidlig og betydningsfullt randomisert kontrollert gruppe­­studium som forsøkte å undersøke effekten av afasilogopediske tiltak (Lincoln et al., 1984), ble publisert i det innflytelsesrike medisinske tids­skriftet Lancet. Lincoln og medarbeidere (1984, s. 1197) konkluderte i sin artikkel bastant med at “dette behandlingsregimet, som er representativt for klinisk praksis, er ineffektivt for de fleste afatiske slagpasienter” . Konklusjonen ble altså: Afasilogopedi virker ikke. Publikasjonen av studien førte til et større antall protester fra logopeder. Protestene fra logopedene bygget blant annet på overbevisningen om at mennesker med afasi er en for heterogen gruppe til å kunne bli studert via gruppestudier på en meningsfylt måte. Andre hevdet at den praksis som Lincoln studerte slett ikke var representativ for afasilogopedisk praksis. Men resultatet stod der, og var publisert i Lancet. Og var vanskelig å motbevise.

Det er her Cochrane (som gjennomfører meta-analyser av randomiserte kontrollerte studier) kommer inn. Cochranes gjennomgang av alle randomiserte kontrollerte gruppestudier som var gjennomført innen afasi­­logopedi­­feltet frem til nyere tid, munnet nemlig ut i en langt svakere konklusjon. Etter å ha vurdert 60 afasistudier, forkastet 48 av dem, og dermed endt opp med 12 studier de mente holdt mål (inklusive Lincolns studie), kom de frem til følgende konklusjon: ”Hovedkonklusjonen av denne gjennomgangen er at logopedisk behandling til nå verken har vist seg å være tydelig effektiv eller tydelig ineffektiv, innenfor rammen av RCT” (Greener, Enderby & Whurr, 1999, s. 18).

Cochranes afasi-review (Greener, Enderby & Whurr, 2002) tydeliggjorde dermed at man slett ikke har nok bevis til å hevde at afasilogopedien er virkningsløs, slik Lincoln gjorde. Historien illustrerer også verdien av å operere med et slags kunnskapshierarki, der konklusjoner trukket etter meta-analyser av RCT-er får forrang fremfor konklusjoner trukket etter enkeltstående RCT-er.

Men historien illustrerer også at innenfor EBP-tradisjonen så har RCT-forskningen (randomiserte kontrollerte studier) forrang. Og innen rammen av RCT-designet gjenstår det foreløpig å bevise at logopedi har effekt. Dette får konsekvenser for hvordan verdien av logopedi vurderes. I en artikkel kalt ”Rehabilitering av pasienter med hjerneslag”, konkluderes det, litt unøyaktig formulert, med at ”[e]nkelte studier viser positiv effekt av afasitrening, men ifølge en Cochrane-analyse finnes det per i dag ikke god nok effekt av språktrening” (Fjærtoft & Indredavik, 2007). En annen artikkel, også den publisert i Tidsskrift for Den norske lægeforening, vektlegger andre deler av forskningsmassen om afasi. Thommesen og Bruun Wyller (2007) skriver: ”Det å ikke kunne uttrykke seg eller forstå tale er en dramatisk opplevelse, og det er viktig å identifisere språkproblemer tidlig. Nylig publiserte randomiserte undersøkelser tyder på at intensiteten av språktreningen i tidlig fase er viktig for å oppnå et godt resultat.”

Mange som er ”pro EBP”, vil hevde at påstanden ”EBP handler bare om randomiserte kontrollerte forsøk” er en myte (Klovning, 2001). Christmann viser til Marthinsen (2005) og hevder det samme: Evidensbasert praksis bygger ikke utelukkende på randomiserte forsøk. Pro-EBP-litteratur vil hevde at EBP handler om å integrere ”best evidence”, klinisk ekspertise og pasientverdier. I praksis, allikevel, er det funn og konklusjoner fra randomiserte kontrollerte studier som får forrang når det handler om å bedømme effekten av noe. Cochrane trekker sine konklusjoner basert på de svært få metodisk godt gjennomførte randomiserte kontrollerte studier som finnes innen afasifeltet, og overser, eller tar ikke hensyn til, konklusjoner og data fra den store mengden av eksisterende afasistudier som benytter annen type forskningsmetodikk.

Vi må imøtekomme krav om dokumentasjon og informasjon fra bevilgende myndigheter, og vi må legitimere vår betydning og rolle overfor fagpersoner fra andre profesjoner. Forskning må komme høyere opp på logopedprofesjonens agenda. Her har vi et ansvar både som gruppe og som enkeltpersoner. At den type forskningsdata som tillegges størst vekt innen evidensbasert praksis-tradisjonen ikke nødvendigvis vil oppleves som rett eller relevant av praktikeren i alle sammenhenger, det er faktisk en annen del av historien, som vi vil komme tilbake til senere i artikkelen. Logopedien trenger vel gjennomførte (og vel gjennomtenkte) randomiserte kontrollerte studier – i tillegg til andre typer forskningsstudier. I denne sammenheng vil jeg anbefale boken Research methods in communication disorders (Pring, 2005). Her får vi en innføring i forskningsmetode, skrevet for logopedien, der problematikken knyttet til bruk av gruppestudier og utfordringer knyttet til det å dokumentere effekt er viet spesiell oppmerksomhet.

En pekepinn om hvilket fokus og hvilke typer problemstillinger som vil være relevante i forestående logopedisk forskning finner vi i følgende sitat: ”Virker fysioterapi? Leger stiller fra tid til annen dette spørsmålet. En slik generell spørsmålsstilling er imidlertid like meningsfull som om noen hadde spurt "Virker indremedisin?" eller "Virker kirurgi?". Spørsmålet er naturligvis hvilken effekt som kan forventes av en spesifikk […] behandlingsmetode anvendt på en spesifisert pasientgruppe i en spesifisert kontekst.” (Bruun Wyller, 2001)

Ikke all forskning er praksis-var: Noen vesentlige ulemper ved EBP
Som nevnt i artikkelens innledning: Det lyder flott når noe er evidensbasert, og tilsvarende mistenkelig, kanskje, når noe ikke er det. Her er det lett å trekke feilslutninger. Og diskusjoner foregår da også innimellom ut fra følgende premisser: Enten er praksisen evidensbasert eller så er tiltaket så å si ”virkningsløst”. Det er forhåpentligvis overflødig å påpeke at en slik tolkning vil være en grov overforenkling.

Følgende argumentasjon kan tjene som eksempel på diskusjonen og argumentasjonen (sakset fra Aftenpostens nettutgave, 20.10.96): ”Mye av den (…) pedagogiske praksisen i norsk skole bygger på subjektive erfaringer, synsing og private erfaringer. (…) Man bør bruke det som virker – og unngå det som ikke virker. - Det er som med medisin; man bør benytte den beste på markedet.”

Hvem kan være uenig? Selvsagt bør vi benytte ”den beste medisinen på markedet”! Men hva er det? Er det alt som er evidensbasert? Nei, og det er her vi finner det jeg mener må være den grunnleggende feilslutningen. Jeg blir derfor rett og slett litt engstelig i møte med påstander av typen: ”Vi må slutte å gjøre det som ikke virker og begynne å gjøre det som har en dokumentert effekt.” For ikke-dokumentert effekt kan nemlig bety noe mer enn at noe ”ikke virker”. Det kan rett og slett bare bety at dette er en praksis som ikke er studert (eller som ikke er studert nok) i forskningen. Dersom den praksis som er studert i forskningen ikke er representativ for den praksis som foregår i feltet, eller for den praksis som praktikere generelt vil gjenkjenne som god eller kompetent praksis, så har vi den situasjonen at forskningen gir et fortegnet eller ”pervertert” bilde av praksisfeltet (Kalleberg, 1996). I så tilfelle kan man si at forskningen ikke er ”praksis-var”. Den er ikke var for de særegenhetene som praksisfeltet rommer. Vi kan for eksempel lett forestille oss den situasjonen at enkelt målbare elementer kan bli mer studert enn elementer i praksisfeltet som er vanskeligere å måle. For eksempel tror jeg det vil være riktig å hevde at innen afasifeltet er det langt flere studier som studerer produksjon av enkeltord enn studier av noe annet. Dette betyr selvsagt ikke at rehabilitering av evne til å produsere enkeltord på logopedens kontor er det aller viktigste i afasilogopedisk praksis. Det indikerer rett og slett kun det faktum, at vi her har å gjøre med en del av afasilogopedien som kan være relativt enkel å ”telle og måle”.

Problemene oppstår altså, når det som ikke har dokumentert effekt i et evidensperspektiv avfeies som virkningsløst. Dette kan påvirke praktikeres adferd, men ikke minst kan det påvirke adferden til de som administrerer og betaler de logopediske tjenestene. Man kan for eksempel se for seg at det i noen land, innenfor visse helseområder, kan gå så langt at det kun er de profesjoner og den praksis som beviselig er evidensbasert, som er garantert økonomisk støtte (Ekeland, 2004). ”Konseptet ber i seg […] ein ambisjon om å oppdra klinikaren til å oppføre seg evidensbasert, og i dette ligg det ei utfordring for den kliniske autonomien: skjønnet skal bli mindre. Spørsmålet blir deretter om det blir betre.” (Ekeland, 2004, s. 6). Handlinger i praksisfeltet kan aldri reduseres til kun å dreie seg om å anvende ”prefabrikkerte tanke- og handlingsmønstre” eller oppskrifter. Det handler om å handle faglig forsvarlig og moralsk ansvarlig i møte med hver enkelt person med afasi (Haaland-Johansen, 2006a, 2006b). Vi møter ikke en afatisk vanske. Vi møter et menneske med afasi, med sine sterke og svake sider, erfaringer og preferanser. Afasilogopeden må basere sine tiltak på kjent teori, forskning, viten og erfaring. Et vesentlig element ved afasilogopedisk praksis blir allikevel til der og da, i møtet mellom to personer – logopeden og personen med afasi. Vi kan nok minske gapet mellom forskning og praksis. Men vi kan ikke lukke det.

Følgende sitat uttrykker et tilsvarende syn: ”Det ligger i sakens natur at retningslinjer for medisinsk behandling ikke kan bygges bare på randomiserte, kliniske studier. De må også bygges på ekstrapoleringer fra kliniske studier, på biologiske teorier, på verdsetting av kostnads- og helsegevinster – og på håp, tro og meninger” (Kristiansen, 2002). Min holdning er at det samme også bør gjelde for logopedien. På den ene siden er logopedien overmoden for forskning som både er rett for faget og strategisk riktig med tanke på trender i tiden. På den annen side må det alltid være plass til faktorer som håp, tro og meninger i dette rike og levende praksisfeltet som logopedien er.

 

Referanser
Bruun Wyller, V. (2005). Lettlest innføring i evidensbasert medisin. [Anmeldelse av boken Evidensbaserad medicin i Sherlock Holmes fotspår.] Tidsskrift for Den norske lægeforening, 125, 64.

Bruun Wyller, T. (2001.) En mer kunnskapsbasert fysioterapi? Tidsskrift for Den norske lægeforening, 121, 2799.

Christmann, H. (2007). Evidensbaserert stammebehandling. Norsk tidskrift for logopedi, 53, 5-11.

Douglas, J., Brown, L. & Barry, S. (2004). The evidence base for the treatment of aphasia after stroke. I S. Reilly, J. Douglas, & J. Oates (red.) Evidence-based practice in speech pathology (s. 37-58). London: Whurr Publishers.

Ekeland, T.-J. (2004).  Autonomi og evidensbasert praksis. Arbeidsnotat nr. 6/2004. Senter for profesjonsstudier, Høgskolen i Oslo.

Enderby, P., & Emerson, J. (1995). Does speech and language therapy help? A review of the literature. London: Whurr Publishers.

Fjærtoft, H. og Indredavik, B. (2007). Rehabilitering av pasienter med slag. Tidsskrift for Den norske lægeforening, 127, 442-445.

Greener, J., Enderby, P., & Whurr, R. (1999). Speech and language therapy for aphasia following stroke. The Cochrane Database of Systematic Reviews

Howard, D., & Hatfield, F. M. (1987). Aphasia Therapy. Historical and Contemporary Issues. Hove: Lawrence Erlbaum Associates.

Haaland-Johansen, L. (2006a). Evidensbasert praksis – av interesse for norsk logopedi? Paper presentert på Norsk logopedlags etterutdanningskurs og landsmøte, Kristiansand.

Haaland-Johansen, L. (2006b) Hva skjer hos afasilogopeden? Et kommunikasjonsanalytisk blikk på afasilogopedisk praksis og forskning. Upublisert hovedfagsoppgave, NTNU.

Kalleberg, R. (1996). Forskningsopplegget og samfunnsforskningens dobbeltdialog. I H. Holter, & R. Kalleberg (red.) Kvalitative metoder i samfunnsforskning (s. 26-72). Oslo: Universitets­forlaget.

Kloving, A. (2001). EBM og Internett for travle leger. www.cmwr.org

Kristiansen, I. S. (2002). Retningslinjer bygger på subjektivt skjønn og verdivalg. Tidsskrift for Den norske Lægeforening, 122, 2727.

Lincoln, N.B., Mulley, G. P., Jones, A. C., McGuirk, E., Lendrem, W., & Mitchell, J. R. A (1984). Effectiveness of speech therapy for aphasic stroke patients: A randomised controlled trial. Lancet, 1, 1197-1200.

Pring, T. (2005). Research methods in communication disorders. London: Whurr Publishers.

Reilly, S., Douglas, J., & Oates, J. (red.) (2004). Evidence-based practice in speech pathology. London: Whurr Publishers.

Røed, L. L. (20.10.96). Intervju/artikkel: Mot sin hensikt. www.aftenposten.no

Thommesen, B. og Bruun Wyller, T. (2007). Sykehusbasert rehabilitering etter hjerneslag. Tidsskrift for Den norske lægeforening, 127, 1224-1227.

Ullevål universitetssykehus (u. å.). Evidensbasert praksis. www.ulleval.no

 

Besøk www.ulleval.no. Klikk på ”Avdelinger/divisjoner” på menyen på venstre side, velg så ”Medisinsk bibliotek, internett” og senere ”Evidensbasert praksis” i listene som kommer opp i midtfeltet. Du er nå kommet inn på en side med relevant og lettlest informasjon.

Forkortelsen RCT står for ”randomiserte kontrollerte forsøk”.

Her beskriver forfatterne utvalgte delområder av logopedien i et evidensbasert perspektiv. Forfatterne har i kapitlene 3-12 valgt å belyse følgende logopediske delområder: afasi, TBI, taleflytvansker, stemmevansker, dysfagi, SLI, forsinket språkutvikling hos barn, motoriske talevansker hos barn, artikulatoriske og fonologiske vansker hos barn, og ASK.

Gjengitt på originalspråket: ”[T]his treament regimen, which is representative of clinical practice, is ineffective for most aphasic stroke patients”.

“Logopedisk behandling” refererer her utelukkende til logopeders arbeid med afasirammede.

Gjengitt på originalspråket: ”The main conclusion of this review is that SLT treatment has not yet been shown to be either clearly effective or clearly ineffective within a RCT”.