Meny

Går det over?


Helsesøstres kompetanse om stotring og stamming hos førskolebarn

Av Gro Hartveit

Gro Hartveit

Av logoped MNLL Gro Hartveit, Statped Vest, Bergen.

Artikkelen tar for seg hvordan helsesøstre oppfatter sitt eget kunnskapsnivå og kompetanse om stotring og stamming hos førskolebarn. Artikkelen er skrevet med utgangspunkt i mastergradavhandlingen ”Går det over? En kartlegging av helsesøstres kompetanse om stotring og stamming hos førskolebarn (Hartveit, 2007). Avhandlingen bygger på en spørreundersøkelse rettet mot et representativt utvalg helsesøstre i Vestlandsregionen, og ble besvart av 37 informanter. Undersøkelsen viser at de aller fleste av informantene opplever at det er deres oppgave å rådgi og veilede foreldre med førskolebarn som stammer, og de opplever også at de har for liten kunnskap til å fylle denne rollen godt nok. Hele 36 informanter har svart at de ønsker og har behov for kompetanseheving i en eller annen form. Undersøkelsen viser også at helsestasjonene i all hovedsak ikke har et system for å registrere førskolebarn som stotrer eller stammer. Oppgaven kan fås tilsendt som pdf-fil ved henvendelse til forfatteren pr. e-post.

Innledning
Gjennom arbeidet mitt som logoped ved Statped Vest møter jeg regelmessig foreldre til barn som stammer. Når de kommer til meg har de allerede vært i kontakt med hjelpeapparatet, og mange gir uttrykk for at de har fått mangelfull informasjon om hva stamming er og hva de kan gjøre for å hjelpe barna sine. Stamming oppstår som oftest i førskolealder (Yairi & Ambrose, 2005, Månsson, 2000) og det er derfor gjerne helsestasjonene og helsesøstre foreldre henvender seg til når de er bekymret for barnets tale. I forbindelse med mitt mastergradsprosjekt som ble avsluttet høsten 2007, gjennomførte jeg derfor en spørreundersøkelse blant helsesøstre ved helsestasjoner i Rogaland, Hordaland, Sogn og Fjordane og Møre og Romsdal,  som er Statped Vest sitt nedslagsfelt, om hvordan de selv opplevde kunnskapsnivået og kompetansen sin innen feltet.

Helsestasjonene følger barnet og familien jevnlig gjennom hele førskolealderen, og ved 2- og 4-årskonsultasjonene, står språk og språkutvikling særlig i fokus. Siden språkutviklingen er kommet lenger når barnet er fire år, og fordi man ved 4-årskonsultasjonen dermed har mulighet for å fange opp flere av barna som stammer, valgte jeg å se nærmere på denne konsultasjonen i avhandlingen min.

Problemstilling
For å kartlegge hvordan helsesøstre opplevde kompetansenivået sitt, formulerte jeg følgende problemstilling:

I hvilken grad opplever helsesøstre at de har den nødvendige          kompetanse til å gi faglig tilfredsstillende informasjon, råd og veiledning til      foreldre med førskolebarn som stammer.

For å belyse problemstillingen nærmere, laget jeg følgende tre forskningsspørsmål:

1)         Hvor mye kunnskap har helsesøstre om stamming og stotring hos
førskolebarn?
2)         Hvordan ser helsesøstre på sin oppgave som rådgiver overfor foreldre med       førskolebarn som stotrer eller stammer, og hva vet de om råd de kan gi?
3)         I hvilken grad har helsesøstre behov for og hvordan ønsker de eventuelt å          tilegne seg mer kunnskap om stotring og stamming hos førskolebarn?

Metode:
Jeg valgte å gjennomføre en kvantitativ, deskriptiv survey-undersøkelse rettet mot et stratifisert, representativt utvalg av helsestasjoner/helsesøstre i de fire Vestlandsfylkene. Utvalget mitt besto av 71 helsestasjoner, dvs. ca. 30 prosent av helsestasjonene i fylkene undersøkelsen dekker. Med en svarprosent på 52, utgjorde det endelige utvalget 37 helsestasjoner, representert ved én helsesøster ved hver helsestasjon. Utvalget er også representativt fordelt på små, mellomstore og store kommuner, etter klassifiseringen i Statistisk sentralbyrå sin rapport ”Grupperinger av kommuner etter folkemengde og økonomiske betingelser 2003” (Langøren mfl, 2006). I tillegg hadde jeg et ønske om å skille ut store bykommuner som en egen kategori for å se om svarene fra disse skilte seg ut fra de andre kommunestørrelsene, men på grunn av få svar fra informanter i store kommuner, var det mest hensiktsmessig å slå disse gruppene sammen.

Jeg har brukt analyseprogrammet NSDstat Pro til å organisere, analysere og bearbeide dataene.

Stamming eller stotring?
Noe av utfordringen man står overfor som helsesøster, er å vurdere hvorvidt barnet stotrer eller stammer. Småbarnsalderen er en periode med stor vekst og utvikling, også på det språklige område, og det er ikke uvanlig at barn i alderen 2-5 år leter etter ord og/eller har brudd i talen. En slik normal ikke-flyt kalles ofte småbarnsstotring eller stotring, og vil i de aller fleste tilfellene gå over av seg selv (Alm, 1997, Guitar, 2006).

Stamming er forskjellig fra stotring, både med hensyn til kvalitet og kvantitet. De fleste forskere har i dag en multifaktoriell modell som utgangspunkt for sin forståelse. I en multifaktoriell tilnærming ser man på stamming som et resultat av flere faktorer som virker sammen, bl.a. fysiologiske, genetiske, språklige, emosjonelle, kognitive og miljømessige. Dette gjør noen personer mer sårbare enn andre (Rustin mfl., 2002). Avhengig av alder og personlighet, stammingens alvorsgrad og negative opplevelser relatert til stammingen, vil barnet i varierende grad være oppmerksom på stammingen og plaget av den (Guitar, 1998). Stamming kan oppstå i alle aldre, men de fleste begynner å stamme når de er mellom 2-5 år, altså i perioder med stor fysisk, språklig, nevrologisk og kognitiv vekst (Starkweather, 1990, Rustin mfl., 1996, Guitar, 2006). Det er heller ikke uvanlig at stamming, særlig hos førskolebarn,  kommer og går i perioder (Guitar, 1998), og ofte oppstår når barnet er ivrig og har mye å fortelle (Bloodstein, 2002).

Ca. fem prosent av førskolebarn, én prosent av 11-åringene og i underkant av én prosent av voksne stammer (Guitar, 2006). En stor del av dem som stammer i førskolealder slutter dermed å stamme, også uten profesjonell hjelp. Dette kalles spontan bedring. Ut fra dette er det for så vidt forståelig at foreldre ofte får råd om å ikke være bekymret og at stammingen vil gå over. Det er imidlertid vanskelig å vite både hvor mange og hvem av barna som vil slutte å stamme uten hjelp (Rustin mfl., 1996), men vi vet at noen av dem vil utvikle en vedvarende stamming som krever behandling. Tidlig inngripen har vist seg å gi gode resultater (Onslow & Packman, 1999, Hill, 2003a, Guitar 2006).

Foreldre eller andre i miljøet rundt et barn kan ikke påføre et barn stamming, men det er mye familien og omgivelsene kan gjøre for å hindre en negativ utvikling av taleflyten. Informasjon og veiledning til foreldre, og andre rundt et barn, er derfor både viktig og nødvendig enten det er stotring eller stamming det dreier seg om. Det er avgjørende at de som gir råd og veiledning har den kompetansen og fagkunnskapen som trengs.

Kartlegging av språk ved helsestasjonene

I Retningslinjer for undersøkelse av syn, hørsel og språk hos barn (Shdir, 2006) står det i forordet at formålet med retningslinjene er «... å forbedre og sikre kvaliteten på undersøkelsen av syn, hørsel og språk hos barn.» (s. 3). Målgruppen er primær- og spesialisthelsetjenesten, og helsestasjonene hører  inn under primærhelsetjenesten. Språk og språkutvikling har vært lite omtalt i tidligere veiledere for helsestasjons- og skolehelsetjenesten (ibid.). At det nå er blitt utarbeidet faglige retningslinjer for dette feltet, er uttrykk for en større forståelse for og et ønske om satsing på dette området. I retningslinjene nevnes stamming som en språkvanske, men ut over dette, er man i liten grad opptatt av denne språkvansken (Shdir, 2006).

Som en del av den økte satsingen på dette feltet, har det blitt utarbeidet to kartleggingsverktøy til bruk ved helsestasjonenes 2- og 4-årskonsultasjoner; SATS og SPRÅK 4. SATS står for «Screening Av To-åringers Språk», og konsentrerer seg først og fremst om barnets språkforståelse. SPRÅK 4 retter seg mot 4-årskonsultasjonen, og er dermed det verktøyet det har vært mest aktuelt for meg å vurdere.

SPRÅK 4 er et kartleggingsverktøy som systematisk kartlegger et barns språk, og som ble utviklet med tanke på bruk ved helsestasjonenes 4-årskonsultasjon (Dalin, 2004, Rambøll Management, 2005). Den statlige satsingen på språk og språkutvikling som utviklingen av SPRÅK 4 representerer, er selvfølgelig på mange måter svært positivt, og verktøyet tas i bruk ved stadig flere helsestasjoner her i landet. I SPRÅK 4, som også er nevnt i retningslinjenespunkt 4.6 (Shdir, 2006), er det forøvrig ingen spørsmål om hvorvidt barnet stammer eller stotrer, verken i skjemaet man fyller ut, eller i veiledningen som følger med.

Resultater

Svarprosenten på 52 er for lav til å kunne foreta en statistisk generalisering til alle helsesøstre i området undersøkelsen dekker. Resultatene gir likevel viktig informasjon om hvordan en gruppe helsesøstre opplever sin egen kompetanse og kunnskap om stotring og stamming.

 

 

Kunnskap om stotring og stamming

Som tabell nr. 1 viser, er det svært få som mener de har svært god kunnskap om stamming og stotring. De aller fleste mener at de kan litt (verdi 3), og en gruppe på vel 30 prosent av utvalget vurderer sin kunnskap til å være dårlig eller svært dårlig.

Tabell 1  Helsesøstres kunnskap om stotring og stamming

Egenvurdering av kunnskap om stotring/stamming

Antall

%

Svært god

1

2,8

2

2

5,6

3

22

61,1

4

9

25,0

Svært dårlig

2

5,6

Manglende data

1

-

Sum

37

100.0

Gjennomsnitt 3.3

Svarene på mer detaljerte spørsmål (ref. tabell 2) , viser at informantene ikke uventet har størst kunnskap om grunnleggende emner som hva stamming og stotring er, mens kunnskapen er mindre på spørsmål som krever dypere innsikt i feltet, som f.eks. om hvordan stamming utvikler seg, varseltegn, kriterier for behandling osv. Hele 33 av 37 informanter vet imidlertid hvor de kan henvende seg for å få hjelp hvis de lurer på noe vedrørende stamming eller stotring.

Tabell 2  Informantenes kunnskap om stotring og stamming


Hvor mye vet utvalget om:

Svært mye

2

3

4

Svært lite

Gj.
snitt

N

a) Stotring

2

7

18

8

2

3.0

37

b) Stamming

1

8

22

4

2

2.9

37

c) Forskjell stotring/stamming

2

10

13

9

3

3.0

37

d) Hvorfor noen beg. å stamme

2

1

16

14

3

3.4

36

e) Hvordan stamming utvikler seg

1

2

11

18

4

3.6

36

f)  Varseltegn

1

3

6

18

7

3.8

35

g) Indirekte behandling

1

5

10

14

7

3.6

37

h) Direkte behandling

1

3

7

18

8

3.8

37

i)  Råd du kan gi

1

7

15

11

3

3.2

37

j)  Hvem som trenger råd

1

14

13

6

3

2.9

37

k) Kriterier for behandling

1

10

10

11

5

3.2

37

l)  Hvor du kan få hjelp

23

10

2

1

1

1.6

37

Totalt

3.2

 

Kommunestørrelse og kunnskap om stamming
Jeg lurte på om undersøkelsen ville vise at kunnskapsnivået blant helsesøstre ved helsestasjoner i de store kommunene var høyere enn blant dem som jobbet i små og mellomstore kommuner. Dette fordi det i store kommuner er flere helsestasjoner som har mer enn én helsesøster, og jeg antok at man da hadde noen å diskutere eventuelle problemstillinger med. I tilegg kunne kanskje det å jobbe sammen med andre helsesøstre i seg selv virke inspirerende i forhold til å skaffe seg mer informasjon om et tema. Presset på en helsesøster som jobber alene kan også være større, og derfor kan det være vanskeligere å holde seg oppdatert innen alle aktuelle fagområder. På den annen side vil kanskje nettopp det at man jobber alene føre til at man føler seg forpliktet til å sette seg inn i aktuelle temaer fordi det er ingen andre som kan gjøre det.

Som tabell 3 viser, er det imidlertid de mellomstore kommunene som skiller seg ut. Det er forholdsvis flere av informantene herfra som har krysset av på svaralternativ 3 eller høyere; totalt gjelder dette 10 av de 11 som har svart. Likedan er det færre som svarer at de har dårlig kunnskap i de mellomstore kommunene. Det er imidlertid ingen signifikante forskjeller mellom de forskjellige kommunetypene.

Tabell 3  Kommunestørrelse og kunnskap om stotring og stamming (N=36)


Kommune

Hvordan vurderer du din egen kunnskap om stotring og stamming hos førskolebarn?

Svært god

2

3

4

Svært dårlig

Sum

Liten

0

0

10

3

2

15

Mellomstor

1

2

7

1

0

11

Stor

0

0

5

5

0

10

Sum

1

2

22

9

2

36

Rollen som rådgiver

De aller fleste av informantene opplever at det er deres oppgave å rådgi og veilede foreldre med førskolebarn som stammer, slik tabell 4 viser. Samtidig opplever de også at de har for liten kunnskap til å fylle denne rollen godt nok.

Tabell 4  Helsesøstres opplevelse av kunnskapsnivå og rådgiverrolle


I hvor stor grad:

 

Tilstrekkelig kunnskap til å kunne gi råd og veiledning

Helsesøstres oppgave å gi råd og veiledning

Antall

%

Antall

%

Svært stor

1

3.1

6

18.2

2

3

9.4

10

30.3

3

10

31.3

13

39.4

4

11

34.4

3

9.1

Svært liten

7

21.9

1

3.0

Manglende data

5

-

4

-

Sum

37

100.0 %

37

100.0 %

Bruk og nytte av SPRÅK 4

Av de 37 informantene som deltok i undersøkelsen, var det 27 som brukte SPRÅK 4 i forbindelse med 4-årskonsultasjonen. Av disse var det 23 som svarte at de alltid brukte verktøyet og alle disse ga uttrykk for at de hadde god nytte av det (ref. tabell 5).

Tabell 5   Nytte av SPRÅK 4 (N=27)


Bruk av SPRÅK 4

Nytte av SPRÅK 4

Svært stor (1)

(2)

Sum

Alltid

14

9

23

2

1

1

2

3

1

1

2

4

0

0

0

Aldri

0

0

0

Sum

16

11

27

 

Registrering av stotring og stamming

Undersøkelsen viser videre at helsestasjonene i all hovedsak ikke har et system for å registrere førskolebarn som stotrer eller stammer. Av 2682 barn som var til 4-årskonsultasjon i 2006, er det kun registrert 8 barn med denne vansken. Selv om det er litt forskjellig hvilke prosentsatser forskere opererer med, oppgir de fleste en utbredelse på mellom 4-5% av førskolebarn som stammer på et eller annet tidspunkt (Guitar, 2006). Sett i forhold til disse tallene er det grunn til å anta at det er mange barn som ikke er fanget opp av helsestasjonene undersøkelsen omfatter. Det er imidlertid viktig å være klar over at barna kan være registrert av andre deler av hjelpeapparatet, som f.eks. Pedagogisk Psykologisk tjeneste (PPT), men jeg tør likevel påstå at antall barn som er registrert med stotring eller stamming, er alt for lavt i forhold til det man kunne forvente. Det som også er en sterk indikasjon på at det her er en underrapportering, er at så mange som 22 av informantene forteller at helsestasjonen ikke har noe system for å registrere denne type vansker.

Behov for kompetanse

I SINTEF rapport A5558, som har som hovedmål og dokumentere helsesøstres kompetansenivå og kompetansebehov generelt, og spesielt innen psykisk helse (Andersson mfl., 2006), kommer det fram at svært mange helsesøstre er opptatt av å holde seg faglig oppdatert. Jeg tolker svarene som et uttrykk for at helsesøstre har fått nye arbeidsoppgaver som medfører behov for mer kunnskap. Samtidig opplever jeg at helsesøstre er en svært engasjert yrkesgruppe som er opptatt av å gjøre en god jobb, og som er villige til å skolere seg for å yte det jobben krever på en best mulig måte. Dette bekreftes også av at hele 36 av informantene i undersøkelsen jeg har gjennomført, har svart at de ønsker og har behov for mer kunnskap, både i form av veiledning og kursing fra lokale instanser og fra kompetansesenter (ref. tabell 6).

Tabell 6  Behov for kompetanseheving


Hvordan ønsker helsesøstre å tilegne seg mer kunnskap om stotring og stamming

Kurs

Foredrag

Veiledning fra PPT

Videre-utdanning m/studiepoeng

Veiledning fra lokal logoped

Veiledning fra kompetansesenter

Annet

25

6

19

6

28

11

4

28 av informantene sa at de ønsket kompetanseheving gjennom veiledning fra lokal logoped. Deretter fulgte kurs og veiledning fra PPT. Det at behovet for veiledning er så klart uttrykt, er helt i tråd med de statlige ønskene om å styrke det tverrfaglige samarbeidet lokalt (Shdir, 2004, Shdir, 2006), og forteller at informantene også har et behov for et slikt samarbeid. Svarene kan også være uttrykk for en tillit til det lokale hjelpeapparatet, noe som forsterkes av at de fleste gir uttrykk for å være godt fornøyd med samarbeidet med lokale instanser, da særlig i forhold til PPT og logoped.

Litteratur om stamming

Informantene etterlyser egnet brosjyre- og informasjonsmateriell om stotring og stamming rettet mot helsestasjonene og deres behov. På spørsmål om de hadde slikt materiell tilgjengelig, svarer kun sju av 37 respondenter at deres helsestasjon har dette. 14 av 35 respondenter svarer at de har annen litteratur om stotring og stamming på helsestasjonen, men svarene viser at det er mange av helsestasjonene som verken har brosjyrer eller annen litteratur som tar opp temaet.

Jeg har ikke spurt informantene direkte om hva de har av litteratur, men én av bøkene som brukes på helsestasjoner, er Håndbok for helsestasjoner 0-5 år (Misvær og Oftedal, 2006). Her oppfordres foreldre til å akseptere barnets stamming, noe som er bra, men ellers er informasjonen svært kort, unyansert og til dels feilaktig. Blant annet hevdes det at stamming vanligvis begynner når barnet er mellom 6 og 10 år (ibid). Stamming kan oppstå i alle aldre, men i de aller fleste tilfellene oppstår stamming i førskolealder (Yairi & Ambrose, 2005, Månsson, 2000), når barnet er mellom 2-5 år og i en periode med stor fysisk, språklig, nevrologisk og kognitiv vekst (Rustin mfl., 1996, Guitar, 2006, Starkweather, 1990). I alderen 2-5 år er barnet regelmessig i kontakt med helsestasjonen, noe som gjør det enda viktigere at helsesøstrene har noe kunnskap om stotring og stamming.

I boken Hverdagspediatri, som også brukes av en del helsestasjoner, er informasjonen langt mer utfyllende (Haga, 2006), og man får råd om hvordan man bør forholde seg til et barn som stotrer eller stammer. Boken trekker fram at det kan være vanskelig å skille stotring fra stamming. Man anbefales å ta foreldres bekymring på alvor, og å ta kontakt med logoped hvis man er i tvil.

Begge bøkene står for øvrig på pensum- eller litteraturlistene til flere av helsesøsterutdanningene i Norge.

Forventninger til helsesøstre

Hvor mye kunnskap er det rimelig å forvente at helsesøstre har om et marginalt felt som stamming? Helsesøstres oppgaver er mangfoldige, kravene til hva de skal kunne synes å øke (Glavin og Kvarme, 2003), og jeg vil tro det kan være vanskelig å vite hva man skal prioritere. Helsestasjonene og helsesøstre møter barn og foreldre regelmessig gjennom hele førskolealderen, og blir derfor helt sentrale i forhold til å fange opp de problemer et barn måtte ha.

Språk og språkutvikling er et av de nyere statlige satsingsområdene hvor helsestasjonene er involvert. I de faglige retningslinjene for undersøkelse av språk, trekker  man fram viktigheten av å fange opp barn med språkvansker tidligst mulig, og helsestasjonene er helt sentrale i dette arbeidet (Shdir, 2006). Det er svært viktig at også barn som stammer fanges opp tidlig (Guitar, 2006) og det er derfor, slik jeg ser det, også svært viktig at helsestasjonene har et system for å registrere barn som stotrer eller stammer. Utvalget mitt er for lite til at jeg kan si noe om det, men hvis resultatet jeg har funnet er representativt for situasjonen på helsestasjoner generelt, er det mange barn som står i fare for å utvikle et alvorlig stammeproblem. Siden helsestasjonene møter barn og foreldre jevnlig gjennom hele førskolealderen, kan dette være med på å sikre både kvaliteten og kontinuiteten i et eventuelt tilbud til barn og foreldre.

Glavin og Kvarme (2003) påpeker viktigheten av at helsesøstre har gode verktøy som er tilpasset arbeidsoppgaven man skal gjøre. SPRÅK 4 er utviklet for å fange opp eventuelle språkvansker hos barn som møter til 4-årskonsultasjon, og er et nyttig verktøy på mange måter. Stamming eller stotring er imidlertid ikke en del av det som kartlegges. Det er riktignok et kommentarfelt på skjemaet, men stamming eller stotring står ikke spesifikt nevnt, verken der eller i veiledningen.

Jeg undrer meg på om den økende bruken av SPRÅK 4 ved helsestasjonene har økt muligheten for å fange opp barn som stotrer eller stammer. På den ene siden skulle man tro at økt oppmerksomhet omkring språk og språkutvikling generelt, ville øke sjansen til å fange opp også taleflytvansker. Siden stotring eller stamming ikke er et tema i kartleggingsmaterialet, lurer jeg imidlertid på om det kan virke motsatt. Kan det være at helsesøstre som bruker SPRÅK 4, slår seg til ro med at de gjør det som er nødvendig for å registrere eventuelle språkvansker? Kan det dermed medføre at de blir mindre observante på taleflytvansker hos et barn enn om de ikke hadde hatt denne «oppskriften» å forholde seg til? Jeg har ikke noe svar på dette spørsmålet, og det hadde vært interessant å finne mer ut av hvordan dette forholder seg. Ut fra mitt ståsted ville det uansett ha vært et pluss om kartleggingsverktøyet også hadde forholdt seg til denne typen språkvansker.

Etter min mening er det nødvendig at helsesøstre har en grunnleggende fagkunnskap og faglig innsikt i hva stotring og stamming er og hvilke råd de kan gi videre til foreldre og andre rundt et barn som stammer. Samtidig må man kjenne sin begrensning og be om hjelp når det er behov for mer enn kun generelle tips og råd. Stotring og stamming er et logopedisk fagfelt og logopeder er den yrkesgruppen som stort sett vet mest om hva stotring og stamming er, hvordan det kan diagnostiseres og behandles. Det er viktig at helsestasjonen og helsesøstre samarbeider med logopeder og trekker inn deres kompetanse når de får en henvendelse eller lurer på om et barn stotrer eller stammer, slik en av informantene sier: «Som helsesøster kan vi ikke være spesialister på alle områder, men må ha nok kunnskap slik at det blir henvist til spesialisten (PPT/logoped) når det  er behov.» Det er derfor betryggendeatinformantene i undersøkelsen svarer at de både vet hvor de kan få hjelp og at de stort sett er fornøyde med det tverrfaglige samarbeidet lokalt, særlig i forhold til lokal logoped og PPT.

 

Referanser:
Alm, P. (1997). Stammen. Om stammens årsager og behandling
(H. Christmann, overs.). København, Danmark: Gyldendal
Andersson, H. W., Ose, S. O. og Norvoll, R. (2006). A558 Rapport. Helsesøsters kompetanse. Oslo/Trondheim: Sintef Helse.
Bloodstein, O. (2002). Commentary. Early stuttering as a type of language        difficulty. Journal of Fluency Disorders, 27, s. 163-167.
Glavin, K. og Kvarme, L. G. (2003). Helsesøstertjenesten. Fra          menighetssykepleie til folkehelsevitenskap. Oslo: Akribe forlag.
Guitar, B. (1998). Stuttering. An Integrated Approach to Its Nature and Treatment (2nd edition). Baltimore, Maryland, USA: Lippincott Williams & Wilkins.           
Guitar, B. (2006). Stuttering.An Integrated Approach to Its Nature and Treatment (3rd edition). Baltimore, Maryland, USA: Lippincott Williams & Wilkins.
Haga, O. S. ( 2006). Hverdagspediatri (4. utg). Oslo: Universitetsforlaget.
Hartveit, G. (2007). Går det over? En kartlegging av helsesøstres kompetanse om stotring og stamming hos førskolebarn. Masteravhandling i pedagogikk. Bergen:             Norsk Lærerakademi
Hill, D. G. (2003). Counseling Parents of Children who Stutter. I:          Zebrowski, P. M.         (red.) Effective Counseling in Stuttering Therapy
(s. 37-53).  Memphis, Tennessee, USA: Stuttering Foundation of America
Langøren, A., Galloway, T. A. og Aaberge, R  (2006). Grupperinger av kommuner   etter folkemengde og økonomiske betingelser 2003. (kap. 2.1)Oslo: Statistisk     sentralbyrå.
Misvær, N. og Oftedal, G. (2006). Håndbok for helsestasjoner 0-5 år (2. rev. utg.).   Oslo: Kommuneforlaget AS.
Månsson, H. (2000). Childhood stuttering: Incidence and development. Journal of       Fluency disorders, 25, s. 47-57.
Onslow, M. & Packman, A. (1999). The Handbook of Early Stuttering         Intervention. California, USA: Singular Publishing Group, Inc.
Rustin, L., Botterill, W. & Kelman, E. (1996). Assessment and Therapy for    Young Dysfluent Children. London, UK: Whurr Publishers Ltd.
Rustin, L., Cook, F., Botterill, W., Hughes, C. & Kelman, E. (2002).    Stammering. A Practical Guide for Teachers and Other Professionals. London,           UK: David Fulton Publishers Ltd.
Sosial- og helsedirektoratet (2006). Nasjonale faglige retningslinjene for       undersøkelse av syn, hørsel og språk hos barn. Oslo: Sosial- og helsedirektoratet.
Sosial- og helsedirektoratet (2004).  Kommunenes helsefremmende og forebyggende            arbeid i helsestasjons- og skolehelsetjenesten. Veileder til forskrift av 3. april      2003 nr. 450. Oslo: Sosial- og helsedirektoratet.
Sosial- og helsedirektoratet (2006). Nasjonale faglige retningslinjene for undersøkelse         av syn, hørsel og språk hos barn. Oslo: Sosial- og helsedirektoratet.
Starkweather, C. W. Gottwald, S. R. & Halfond, M. H. (1990). Stuttering Prevention:          A clinical Method. Englewood Cliffs, New Jersey, USA: Prentice-Hall.
Yairi, E. & Ambrose, N. G. (2005). Early Childhood Stuttering. Austin, Texas,         USA: PRO-ED, Inc.