Meny

Språkvansker og stamming: er det noen sammenheng?


Av R. Heitmann/M. Mørk/H. Sønsterud

Innledning
Spørsmål om hvor mange som stammer, hvorfor stamming oppstår og hvilke faktorer som utløser, forsterker eller vedlikeholder stamming, er fortsatt gjenstand for forskning nasjonalt og internasjonalt. Det foregår mye forskning innen taleflytfeltet, om enn ikke alltid med sammenfallende resultater. Forskningen på feltet har ekspandert den senere tid, og mange nye og interessante funn er lagt fram.

Utbredelse og årsaker
Prevalens og insidens av stamming synes å være noenlunde stabilt. Når det gjelder kunnskap om hvorfor noen barn utvikler stamming, kan de fleste i dag også enes om en multifaktoriell forklaring hvor genetiske, nevrologiske, utviklingsmessige, miljømessige så vel som psykososiale komponenter virker inn. Forskningsresultater i den senere tid vekker oppmerksomhet og engasjement. Særlig har genetisk og nevrologisk forskning med fokus på kromosompar og hjerneaktivitet stått sentralt (Foundas, 2004; Guitar, 2006; Moore, 1984; Weber-Fox, 2004; Yairi 2006). Økende teknologisk nyvinning gir også flere utprøvingsmuligheter, nye utfordringer og nye funn innenfor dette fagfeltet.

Nevrologiske studier
Nevrologiske studier har vist tydelige forskjeller i hjernefunksjonen hos personer med stamming og personer uten stamming. Hjerneaktivitet og interaksjonen mellom hemisfærene står sentralt når det gjelder språklig kapasitet og talemotoriske ferdigheter. God interaksjon mellom de to hemisfærene antas å gi bedre prosessering og funksjon. Teorien om at stamming skyldes manglende samarbeid mellom hjernehalvdelene, har gjenoppstått de senere år (Guitar, 2006). Stamming antas å ha sammenheng med manglende koordinering av ulike nettverk i hjernen som påvirker språklige, talemotoriske og kognitive ferdigheter (ibid). Undersøkelser viser at personer med stamming bruker den høyre hjernehalvdelen mer aktivt ved språklig aktivitet enn personer uten stamming (Foundas, 2004; Moore, 1993; Salmelin et al, 2000; Smith & Weber-Fox, 2004). Det spekuleres på om dette påvirker prosessering, språkutvikling og talemotorisk reaksjonstid hos personer med stamming (Guitar, 2006). Ufullstendig venstresidig dominans og lokalisasjon for språk og tale i hjernen hos personer med stamming er en hyppig nevrologisk forklaring på stamming (Moore, 1993; Travis, 1971).

Sammenheng mellom språkevner og stamming
Sammenhengen mellom språkevner og stamming er ett av områdene som har fått bred oppmerksomhet både nasjonalt (Goldstein, 2006; Narmo, Ottem & Slinde 2006) og internasjonalt (Anderson et al, 2006; Anderson & Conture, 2000; Bosshardt, 2002; Postma & Kolk, 1993; Ratner,1997; Ratner, 2005; Starkweather,1987; Yairi & Ambrose, 2005; Yairi, 2006). Selv om resultatene også i internasjonale undersøkelser spriker, skiller studien av Narmo et al. seg ut med en oppsiktsvekkende høy andel barn med både spesifikke språkvansker og stamming (omkring 40 % av informantene deres) (Narmo et al,  2006:17). Narmo et al hevder også at ”mange med kronisk stamming synes å mangle den dypere forståelse av det budskapet som formidles” (Narmo et al, 2006:15). Studien skiller seg også fra øvrige studier ved at de har inkludert barn/ungdom med løpsktalende trekk i gruppen med ”stammere”.

Forfatterne har gjennomført omfattende studier, og det ligger et stort datamateriale til grunn for resultatene deres. De har gjort et viktig arbeid for å belyse eventuelle sammenhenger. Studiene inneholder interessante data og viktige innfallsvinkler til videre drøfting innenfor et komplisert logopedisk fagområde. Resultatene deres og påstandene de fremsetter, er imidlertid nokså forskjellige både fra vår egen erfaring, og fra hva internasjonal forskning viser.  Artikkelen deres har derfor vekket et særlig engasjement og stimulert oss til refleksjon, undring og nye spørsmål. Før vi ser nærmere på artikkelen til Narmo et al (2006), vil vi gjøre rede for et utvalg studier som vi mener kan synliggjøre kompleksiteten og motsetningene innenfor studier av sammenhenger mellom språkevner og stamming, spesielt i forhold til eventuell korrelasjon mellom spesifikke språkvansker og stamming.

Vår forståelse av begrepene “språkvansker” og  ”spesifikke språkvansker” er basert på  Leonard (1998): ”These are children who show a significant limitation in language ability….The only thing clearly abnormal about these children is that they don’t learn language rapidly and effortlessly...” (Leonard, 1998:i). Terminologien er stadig i forandring, og vi ønsker å understreke at vi innenfor begrepene vil finne ulike underkategorier og stor variasjon av språkfunksjonsprofiler (jfr. DCM-IV og ICD 10). Vi mener det er viktig å være så spesifikke som mulig når vi skal beskrive og finne et vanskeområde. Når det gjelder forekomst av spesifikke språkvansker, baserer vi oss på Ottem & Frost (2006) som viser til en normalfordelingskurve hvor det antas at 6.6 % er i en risikogruppe for språkvansker. Bishop & Leonard (2000) opererer med tallene 5 -10 %: ”There are many children, estimated as around 5-10 % in a recent US survey, whose communicative development does not proceed in such a straightforward fashion” (Bishop & Leonard, 2000:ix).

Språklig kompetanse og lingvistiske komponenter som fonologi, semantikk, syntaks og pragmatikk kan ha sammenheng med utvikling av stamming (Guitar, 2006; Logan & Conture, 1995; Zackheim & Conture, 2003). Det talemotoriske systemet hos personer med stamming bryter lettere sammen når den språklige byrden er stor. Jo større lingvistisk byrde desto mer stamming (ibid). Stamming starter i de fleste tilfeller i 2-5 årsalder når barnet er i sin mest ekspansive språkutviklingsfase (Månsson, 2000; Ratner, 1997).

Longitudinelle studier de siste 15 årene har derimot ikke vist forsinket språkutvikling hos personer med stamming (Yairi et al, 2006). Tvert imot har studiene vist at personer med stamming har normal språkutvikling, og i flere tilfeller er den over gjennomsnittet (Watkins et al 1999). Senere studier støtter også disse funn (Anderson & Conture, 2000; Miles & Ratner, 2001). Forskningen viser også at barnet ifølge foreldrene (ibid) kan ha hatt en eksplosiv språkutvikling fonologisk, syntaktisk, semantisk og pragmatisk like før stammingen startet. Studiene viser at barn med vedvarende stamming, synes å ha en språklig kompetanse som ligger over gjennomsnittet i en tidlig utviklingsfase (Watkin et al, 1999; Yairi & Ambrose, 2005, Yairi, 2006). Barn som slutter å stamme, synes også å ha en språklig kompetanse over gjennomsnittet (Guitar, 2006). Vi kan derfor stille spørsmål om gode språkferdigheter, heller enn begrensede, synes å være en risikofaktor når det gjelder å begynne å stamme, og når det gjelder utvikling av stamming (Yairi, 2006). Når stamming oppstår, involveres blant annet et samspill av komplekse lingvistiske faktorer (Yairi & Ambrose, 2005; Yairi, 2006). Opphør av stamming kan forekomme når den eksplosive språkutviklingsfasen roes og den språklige kompetansen er mer på plass (ibid). Det er således ikke konsensus blant forskerne om at mangelfull språklig ferdighet eller språklige dysfunksjoner utgjør en risikofaktor for utvikling av stamming (Yairi, 2006).

 

Andre internasjonale studier
I Anderson & Conture (2000) sin studie blir det bekreftet tilsvarende funn som hos Watkins et al (1999). Det hevdes at barn som stammer, og barn som har sluttet å stamme, har ekspressive språkferdigheter som ligger innenfor eller over gjennomsnittet: ”Children with persistent and recovered stuttering have average to above-average expressive language skills”(2000: 297).

Ifølge Anderson et al ( 2006), er det ikke betydelig forskjell på impressive og ekspressive språkferdigheter hos barn som stammer og barn som ikke stammer.  ”…CWS (barn som stammer) and their age-, sex-matched CWNS (barn som ikke stammer) did not significantly differ in terms of their overall expressive and receptive language skills” [in fact, many CWS scored in the 90th percentile on the norm-based test of expressive and receptive language we employed…]  CWS performed similarly to their peers across all language measures…” (Anderson et al, 2006:194).

Fox et al (2004) konkluderer i sin omfattende og spennende forskningsstudie om nevrologi, stamming og språkfunksjon at fonologisk prosessering er lik hos voksne som stammer, og voksne som ikke stammer. ”Phonologic processing is fundamentally similar in adults who stutter and those who are normally fluent.” Det de derimot påpeker er de stammes språklige og talemotoriske sårbarhet når ord og setningers kompleksitet og lengde øker: “…the adults who stutter showed a greater sensitivity to this type of phonologic/orthographic incogruence.” (2004:1254) og noe forskjell i latenstid: “…the participants who stutter exhibited greater slowing in their responses compared to their normally fluent peers” (2004:1254).

Ratner & Silverman oppsummerer sine forskningsresultater med at alle viste språkferdigheter innenfor normalområdet. “All participants demonstrated receptive and expressive language skills within normal limits.” (Miles & Ratner 2001:1120). På to delprøver viser resultatene deres skårer noe under gjennomsnittet for kontrollgruppen. De nyanserer det slik: ”Results from the present study show that children who stutter scored slightly lower than their fluent counterparts, though not significantly so…” (2001:1126).

I Nippolds artikkel hvor forholdet mellom fonologi og stamming behandles, vises det til flere studier. Hun henviser blant annet til Ryan (2000) som i sin studie med 22 førskolebarn ikke fant noen signifikante forskjeller mellom barn som stammer, og barn som opphørte å stamme: ”Children whose stuttering persisted were no more likely to have a phonological delay than those whose stuttering stopped.” (Nippold, 2002:106)

I studien til Blood et al (2003) blir blant annet tematikken rundt spesifikke språkvansker og stamming berørt. Studien forsøker å gi en oversikt over forskjellige tilleggsvansker knyttet til stamming hos barn (gjennomsnittsalder 9,4 år). Studien underbygger et stort omfang av artikulasjonsvansker (33,5 %), men et mye mindre antall med fonologiske vansker (12,7 %).

I studiet til Shriberg et al (1999) vises det til at spesifikke språkvansker vanligvis ikke er en primær vanske hos de som stammer: ”SLI (Specific Language Impairments) was not a primary disorder co-occurring with stuttering in our study (6.1%).” (Blood et al, 2003:441).

I Contures litteratur fra 1990 vises det til undersøkelser hvor frekvensen av artikulasjonsvansker og fonologiske vansker utgjør mellom 24 % - 45 % av gruppen med barn med taleflytvansker. Det foreligger imidlertid nyere forskning med andre resultater den senere tid (Anderson & Conture, 2000).

Den norske studien
Slik vi vurderer det, berører artikkelen til Narmo et al (2006) flere språkrelaterte temaer. De hevder at mange mennesker med kronisk stamming også har språkvansker – av både reseptiv og ekspressiv karakter. ”Mange med kronisk stamming synes å mangle den dypere forståelse av det budskapet som formidles.” (Narmo et al, 2006:15). Dette er et utsagn som ikke kan knyttes til de presenterte diagrammene, jfr. figur 1 eller figur 2 (ibid.). Utsagnet blir således stående uten forskningsmessig forankring. Søylene sier ingen ting om spredningen i utvalget, og det blir derfor også uheldig å operere med et gjennomsnitt. Kanskje kunne kløsteranalyser være bedre å benytte for å finne interessante subgrupper i et utvalg av barn og ungdom som stammer.

I forbindelse med kartleggingen av barnas/ungdommenes ekspressive ferdigheter, viser  skalaskåren ”Formulated Sentences” et negativt avvik (ibid). Barnet skal i denne testen beskrive med egne ord noe de ser på et bilde. De skal underveis i ytringen ta i bruk et bestemt ”nøkkelord” som er gitt av testleder. Denne delprøven kan for mange som stammer være ekstra utfordrende. I artikkelen vises det til at om lag  40 % av personene som stammet, hadde en skåre på  -1 SD under gjennomsnittet. Det hevdes videre at mange barn som stammer, hadde ”språklige problemer”. ”Språklige problemer” er en diffus betegnelse.

Vi undrer oss om det er barnets/ungdommens optimale språkferdigheter som måles. Kan utførelsen av oppgavene være påvirket av forhold som for eksempel barnets/ungdommens bruk av mestringsstrategier relatert til stamming/sekundær stamming? Kan utførelsen være påvirket av andre emosjonelle og psykologiske faktorer? I materialet (studie 2) til Narmo et al har det også fremkommet at 30 % hadde en forhøyet skåre når det gjaldt ”depresjon”, og at mer enn 20 % hadde forhøyet skårer på skalaen ”tilbaketrekking”. Tallene bygger på måleinstrumentet PIC (The Personality Inventory for Children). I artikkelen heter det: ”Funnet på PIC var oppsiktsvekkende da snaut 60 % av barna var i risikosone for å utvikle psykologiske problemer.” (Narmo et al, 3/2006:18) Ifølge artikkelen bygger studie 1 og studie 2 delvis på samme utvalg, men utvalget i studie 2 er noe større, fra 44 til 54 personer.

Det er verdt å huske at utvalget deres bygger på et klinisk materiale. Kompetansesentra som utgjør 2. og 3. linje tjeneste i Norge, får ofte saker av kompleks og sammensatt karakter. I utvalget er det barn og ungdommer med flere typer vansker. Det å kombinere barn/ungdommer med stamming og løpsk tale i en studie, mener vi er uheldig, i allefall så lenge man ikke differensierer mellom gruppene når man tolker resultatene. Barn/ungdom med løpsktalende trekk har oftere språkproblematikk relatert til sin vanske (Grohnfeldt 1992; Hansen 1999; Teigland 1994; Weiss, 1964).

Vi mener det er nødvendig å innhente data fra en større bredde av språkfunksjoner. CELF-testen er et nyttig instrument for å innhente informasjon om et barns reseptive og ekspressive språkferdigheter, men testen bør kompletteres med mer kartlegging/testing. Det beste ville være å kombinere formell testing med samtaler og observasjon av språklig fungering i  barnas/ungdommenes egne miljøer. CELF er heller ikke normert i forhold til norsk. Standardiseringen i forhold til engelsk (basert på data fra USA og Storbritania) viser variasjoner i råskårer og standardiserte gjennomsnitt for hver enkelt delprøve (jfr. CELF-3s egen manual). Man bør derfor være varsom med å trekke konklusjoner på gjeldende grunnlag.

Når det gjelder å tolke data med utgangspunkt i måleinstrumentet PIC, mener vi det må gjøres med varsomhet. Det er ikke nødvendigvis samsvar mellom hva foreldrene tror om sitt barns fysiske og psykiske helse, og hva barnet selv uttrykker eller oppfatter. Etter vår mening ville det være meget interessant å kjenne til barnas/ungdommenes egne beskrivelser også.

Det henvises til et betydelig omfang personer med stamming som også har språkvansker i den norske studien: ”Omkring 40 % av barn som stammer skåret -1 SD under det normale gjennomsnittet på summerskårene for de reseptive og ekspressive deltestene. Dette sier at forholdsvis mange av barna som stammet hadde språklige problemer. Til sammenlikning hadde 70 % av SLI-barna slike problemer.” (Narmo et al, 2006:17) Det har ikke lyktes oss å finne studier som støtter påstanden til Narmo et al om at ”mange med kronisk stamming synes å mangle den dypere forståelse av det budskapet som formidles”.

Avsluttende kommentarer
Vi tror at mennesker som stammer, i likhet med de som ikke stammer, kan ha tilleggsvansker i form av spesifikke språkvansker, fonologiske vansker, lese- og skrivevansker, ordletingsvansker osv. Det kan være en sammenheng mellom stamming og språkvansker hos noen barn som stammer, og kanskje kan frekvensen av språkvansker være noe høyere i denne gruppen. Imidlertid har vi ikke funnet nyere internasjonal forskningslitteratur som underbygger hypotesen om at det er et stort omfang av språkvansker hos barn som stammer. Så langt har vi funnet flere studier som motsier hypotesen enn som støtter den. Sammenhengen mellom språk og stamming er fortsatt et viktig område for videre forskning.

Litteraturliste:

Anderson, J.D. & Conture E.G. 2000, Language Abilities of Children who stutter: A Preliminary Study, Journal of Fluency Disorder, 25, 283-304

Anderson, J.D, Wagovich S.A. & Hall N.E. 2006, Nonword repetition skills in young children who do and do not stutter, Journal of Fluency Disorders, 31, 177-199

Bishop. D.V.M. & Leonard L.B. 2000, Speech and Language Impairments in Children, Causes, Characteristics, Intervention and Outcome,  Psychology Press Ltd. USA og Canada

Bosshardt, H.G. 2002, Effects of concurrent cognitive processing on the fluency of word repetition: comparison between persons who do and do not stutter, Journal of Fluency Disorders, 27, 93-114

Blood, G.W, Redenour, Qualls & Hammer, 2003, Co-occurring disorders in children who stutter, Journal of Communication Disorders, 36, 427-448

Conture, E.G. 1990, Stuttering, Prentice-Hall, USA

Foundas, A.L. et al 2004, Aberrant auditory processing and a typical planum temporale in developmental stuttering, Neurology, 63, 1640-1646

Goldstein, L.M. 2006. Er språk en risikofaktor for stamming? (En oversettelse av Yairis artikkel Is language a risk factor in stuttering?, Norsk Tidskrift for Logopedi 4/06

Grohnfeldt, M. 1992: Störungen der Redefähigkeit, Band 5, Ed.Marhold.

Guitar, B. 2006, Stuttering. An Integrated Approach to Its Nature and Treatment, Vermont

Hansen. D. 1999: Løbsk tale – undersøgelse og behandling. Dansk Videncenter for Stammen.

Moore, W. H. (1984). Central nervous system characteristics of stutterers. In R.F. Curlee & W.H. Perkins (Eds.), Nature and treatment of stuttering: New directions. College-Hill Press. San Diego

Logan, K. & Conture, E. 1995, Relationships between length, grammatical complexity, rate, and fluency of conversational utterances in children who stutter, Journal of Fluency Disorders, 20, 25-61

Miles, S. & Ratner, N.B. 2001, Parental Language Input to Children at Stuttering Onset, Journal of Speech, Language, and Hearing Research,  44, 1116-1130

Månsson, H. 2000, Childhood stuttering: Incidence and development, Journal of Fluency Disorders, 25, 47-57

Narmo, A.N., Slinde, S. & Ottem,E., 2006, Språkvansker og psykisk helse hos barn som stammer, Norsk Tidskrift for Logopedi, 3/06

Nippold, M.A. 2002, Stuttering and Phonology: Is there an Interaction? American Journal of Speech-Language Pathology, 11, 99-110

Postma, A., & Kolk, H. 1993, The covert repair hypothesis; Prearticulatory repair in normal and stuttered disfluencies, Journal of Speech and Hearing Research, 36, 472-487

Ratner, N. 1997, Stuttering: A psycholinguistic perspective. I boken Curlee, R.E., Siegel, G.M. Nature and Treatment of Stuttering: New Directions. Boston: Allyn & Bacon

Ratner, N. B., Tetnowski, J. 2006, Current Issues in Stuttering Research and Practice, Lawrence Erlbaum Associates, Publishers, New Jersey/London

Ryan, B.P. 2000, Speaking rate, conversational speech acts, interruption, and linguistic complexity of 20 preschool children, Clinical Linguistics and Phonetics, 14, 25-51

 

Salmelin, R. et al 2000, Single word reading in developmental stutterers and fluent speakers, Brain, 123, 1184-1202

Schriberg, L.D., Tomblin, J.B., McSweeney, J.L. 1999, Prevalence of speech delay in 6-year-old children and comorbidity with language impairment, Journal of Speech, Language, and Hearing Research, 42, 1461-1481

Semel, E., Wiig E.H.& Secord W.A.1995, CELF-3, The Psychological Corporation

Starkweather, C.W. 1987, Fluency and Stuttering, Englewood Cliffs, Nj: Prentice-Hall

Teigland, A. 1994. Løpsktalende ungdomsskoleelever i dialog med normaltalende. Hovedoppgave, UiO.

Travis, L.E. 1971. Handbook of Speech Pathology and Audiology. New York: Appleton-Century-Crofts.

Watkins, R., Yairi, E. & Ambrose, N. 1999, Early childhood stuttering III, Initial status of expressive language abilities, Journal of Speech, Language, and Hearing Research, 42, 1125-1135

Weber-Fox C. et al 2004, Phonologic Processing in Adults Who Stutter, Journal of Speech, Language, and Hearing Research, 47, 1244-1258

Weiss, D.A. 1964. Cluttering. Englewood Cliffs, N.J.: Prentice Hall

Yairi, E. 2006, Is language a risk factor in stuttering? The Stuttering Foundation, www.stutteringhelp.org.

Zackheim, C. & Conture, E. 2003, Childhood stuttering and speech disfluencies in relation to children’s mean length of utterance: A preliminary study, Journal of Fluency Disorders, 28, 115-142