Meny

Støttet Samtale for voksne med Afasi

Av Karianne Berg
Karianne

Karianne Berg, hovedfag i pedagogikk med fordypning i spesialpedagogikk og logoped MNLL. Hun arbeider som logoped ved Statped Nord, Helsesenteret Sonjatun i Nordreisa. Artikkelen er basert på hennes hovedfagsoppgaver fra våren 2007. E-post:

 

Kan det forventes at man, ved å gi pårørende innføring/opplæring i bruk av ”Støttet Samtale for voksne med Afasi” (Støttet Samtale) skal kunne påvirke livskvaliteten til en person med afasi? Gjennom en kasusstudie har jeg i min hovedfagsoppgave undersøkt livskvaliteten til en afasirammet før, rett etter og seks måneder etter at ekteparet fikk innføring/opplæring i bruk av Støttet Samtale.

INNLEDNING
Støttet Samtale for voksne med Afasi
Støttet Samtale for voksne med Afasi (Støttet Samtale) er et program som tar sikte på å gi afasirammede og deres samtalepartnere opplæring og trening i forhold til metoder og materiell som gjør det mulig for den afasirammede å være aktiv deltaker i forhold til samtaler og avgjørelser som skal tas. Opprinnelsen til dette programmet kommer fra The Aphasia Institute i Toronto, Canada. Det originale navnet er Supported Conversation for Adults with Aphasia (SCA™). (Kagan, 1998;817).

Når man jobber med Støttet Samtale vil dette kunne karakteriseres som en sosial tilnærming til afasi. ”SCA focuses on providing aphasic individuals with opportunities for genuine adult conversations and interactions, in recognition of the centrality of conversation in every day life.” (Kagan, 1998;817). Innenfor en sosial tilnærming til afasi ser man på afasien som en vanske som utspiller seg i samspillet mellom den afasirammede og samfunnet. Dersom man benytter en sosial tilnærming er det naturlig å jobbe med både den afasirammede og omgivelsene for at samspillet som er viktig for kommunikasjon og samtale, skal fungere best mulig.

Støttet Samtale baserer seg på hypotesen om at mennesker som har afasi, dersom forholdene legges til rette for det, vil kunne benytte sin kognitive og sosiale kunnskap til å delta i samtaler. (Kagan m.fl. 2001;625) Personer med afasi er kompetente voksne med en kommunikasjonsvanske som gjør at de har problemer med å få vist sin kompetanse.
Gjennom trening av samtalepartnere og utvikling av passende kommunikasjonshjelpemidler håper man å oppnå en mest mulig naturlig form for voksensamtale, også når en av partene har afasi. Ved aktiv bruk av Støttet Samtale ønsker man også generelt å legge til rette for flere naturlige samtalesituasjoner. Målet er at personen med afasi i større grad en det som er vanlig (etter at man har fått afasi) skal kunne delta i samtaler med menneskene rundt seg.

Når man skal jobbe med Støttet Samtale i forhold til et ektepar, er det naturlig å ta utgangspunkt i det metodiske opplegg innenfor Støttet Samtale-konseptet som er spesielt utarbeidet i forhold til arbeid med ektepar – ”It takes two to tango”. (Opplæring i bruk av dette materialet fåes ved deltakelse på workshop med samme navn.). I ”It takes two to tango” jobbes det ut fra sju målsetninger. Disse målsetningene spenner fra formidling av generell kunnskap om afasi til opplæring og trening i bruk av spesielle teknikker for å støtte samtalen mellom den afasirammede og den pårørende.

Livskvalitet
Hvorfor har jeg valgt å bruk livskvalitet som mål for arbeidet med Støttet Samtale? I 2003 hadde tidsskriftet ”Aphasiology” et temanummer viet nettopp afasi og livskvalitet. Allerede i innledningsartikkelen peker Worall og Holland (2003) på hvorfor livskvalitet er et relevant tema i logopeders arbeid med personer som har afasi:

  • bedring av livskvalitet er det ultimate mål for afasirehabilitering
  • å fange brukernes oppfatning av egen livskvalitet er svært viktig for å kunne finne fram til riktig og effektiv tilnærming
  • livskvalitet er et mål som kan gi et bilde av afasiens innvirkning på personens liv
  • livskvalitetsmål kan også brukes som måleredskap for å vise effekt av tiltak som settes inn

På bakgrunn av de nevnte punktene fant jeg det svært relevant å bruke nettopp livskvalitet som mål når innføring og bruk av Støttet Samtale skulle evalueres.

I denne studien valgte jeg å ta utgangspunkt i helserelatert livskvalitet. Bowling (2001) definerer helserelatert livskvalitet som: ”optimum levels of mental, physical, role (e.g. work, parent, carer, etc.) and social functioning” . (2001;6). Helserelatert livskvalitet omfatter, slik man ser av definisjonen, mer enn bare forholdet syk/frisk, det sier noe om hvordan helsen påvirker livet vårt slik vi ønsker å leve det i forhold til det miljøet vi lever i. Begrepskjennetegn i forhold til en slik definisjon vil knytte seg til personens opplevelse i forhold til de fire områdene, mental, fysisk, rolle og sosial funksjon. Bowling legger til at livskvalitet må sees i forhold til relasjoner og personens egen oppfatning av helse og tilfredshet med livet generelt, hvor fornøyd personen er med behandling og oppfølging fra helsevesenet og framtidsutsikter i så henseende.

METODE
Et ektepar – hvor den ene er afasirammet –  fikk i denne studien opplæring/innføring i bruk av Støttet Samtale med utgangpunkt i kursopplegget ”It takes two to tango”. Slik opplæringen ble gjennomført var den i hovedsak rettet mot den av deltakerne som ikke har afasi, men det er viktig å understreke at den afasirammede var tilstede under hele opplæringsperioden. Omfanget av opplæringen var ca 2 timer pr. dag over 5 arbeidsdager – 1 uke pause – 2 timer pr. dag over 5 dager. Hele opplegget ble gjennomført hjemme hos deltakerne.

For å besvare problemstillingen valgte jeg å benytte et overordnet design der det ble gjennomført tre målinger av livskvaliteten til personene med afasi; en baseline måling, en måling kort tid etter implementeringen og en måling 6 måneder etter at implementeringen var avsluttet. I praksis ble alle målingene av livskvalitet gjennomført etter implementeringen, noe som medførte at baselinemålingen måtte gjennomføres ved at respondenten tenkte tilbake på hvordan han hadde hatt det før implementeringen. Målinger av livskvalitet ble gjort ved hjelp av at den afasirammede svarte på spørsmål fra et standardisert spørreskjema (Stroke and Aphasia Quality of Life Scale, SAQOL-39 (Hilari, (2003)). Som tilleggsopplysninger til undersøkelsen ble det gjennomført to utredninger for å undersøke hvorvidt afasien til den afasirammede hadde endret seg i undersøkelsesperioden (Norsk Grunntest for Afasi før intervensjonen og 6 måneder etter) og 2 intervjuer med ektefellen (rett etter intervensjon og 6 måneder etter) hvor følgende tre tema ble vektlagt: bruk av Støttet Samtale, opplevelse av deltakelse i prosjektet og andre forhold som kunne ha innvirkning på livskvaliteten.

Kriterier for utvelgelse av respondenter:

  • Personen med afasi skulle ha utfall både i forhold til forståelse av språk og det å kunne uttrykke seg verbalt målt med Norsk Grunntest for Afasi (NGA).
  • Videre var det viktig at personen med afasi var kommet over den akutte rehabiliteringsfasen og brukere som hadde fått afasi for ett år eller mer siden ble tatt med i betraktning. ”Typically, somewhere between 9 and 12 months post-onset, if not sooner, adults with aphasia and their prime caregivers begin to adjust to the altered linguistic and communicative systems.” (Lyon, 1996;140) Det var viktig at den afasirammede var kommet så langt i rehabiliteringsprosessen at han/hun hadde fått tid til å prøve ut hverdagslivet i hjemmet. Det var også viktig at personen med afasi var ferdig utredet i forhold til medisinske tilstander som var forårsaket av hjerneslaget.
  • Ektefellen måtte ikke ha noen form for språklige utfall, ektefellens egne utsagn ble brukt som grunnlag for vurdering
  • Ekteparet som skulle være med i denne undersøkelsen måtte ha samme bosted.
  • Opplegget var tidkrevende og det innebar at ekteparet som sa seg villige til å delta i prosjektet måtte ha mulighet til å sette av tid til arbeid med prosjektet i minimum 2 timer pr. dag over to uker.

SAQOL-39 - Stroke and Aphasia Quality of Life Scale
Når man skal gjøre en undersøkelse av livskvalitet er det stort sett enighet om at det er ønskelig å få fram personers subjektive syn på sin egen livskvalitet. Litteratursøk viser at gruppen afasirammede er utelatt i flere av denne typen undersøkelser nettopp fordi de har vanskeligheter med å kunne svare selvstendig på tradisjonelle skjema. Ved valg av skjema var det derfor viktig å finne fram til et skjema som var tilpasset afasirammedes språk- og kommunikasjonsvansker. Slik jeg vurderer det tar SAQOL-39 høyde for de tilpasninger som er nødvendig i forhold til at respondenten har afasi. SAQOL-39 er laget spesielt med tanke på afasirammede som respondenter.

SAQOL-39 tar utgangspunktet i et skjema som var laget med tanke på slagrammede generelt, SS-QOL (Stroke Spesific Quality of Life Scale). Hilari m.fl. (2003) har senere tilpasset spørreskjemaet for bruk i forhold til afasirammede. Det omarbeidede/tilpassede spørreskjemaet er kalt SAQOL-39 (Stroke and Aphasia Quality of Life Scale -39). Bakgrunnen for å tilpasse det allerede eksisterende SS-QOL var at afasirammede skulle ha mulighet både til å forstå enhetene i spørreskjemaet og kunne tilkjennegi en respons, dette tiltross for deres vansker i forhold til forståelse og produksjon av språk. Det ble også viktig for forskerne å sørge for at skjemaet i så stor grad som mulig fanget opp de tema som er viktige i forhold til å kunne si noe om afasirammedes livskvalitet. Hilari m.fl. hadde gjort en grundig gjennomgang av den litteratur som var tilgjengelig i forhold til hjerneslag og livskvalitet.

SS-QOL og SAQOL-39 ble bygd opp med tanke på å tappe informasjon i forhold til områder som fysisk-, mental-/følelsesmessig-, famile- og sosialfunksjon. Gjennom spørreskjemaet SAQOL-39 regner man ut en hovedskåre som dekker alle spørsmålene, og gjennom faktoranalyse har man også kommet fram til fire faktorer som SAQOL-39 tapper informasjon i forhold til (Hilari m.fl., 2003). Disse fire livskvalitetsrelaterte faktorene er:

  • Fysisk faktor
  • Kommunikasjonsfaktor
  • Psykososial faktor
  • Energi faktor

RESULTATER
En positiv tendens ble funnet med tanke på endring av livskvalitet, men endringen er for liten til at man kan slutte at Støttet Samtale har hatt innvirkning på livskvaliteten. Dersom man ser på resultatene fra enkelt faktorene i SAQOL-39 ser vi at disse varierer mye. Fra en positiv signifikant endring for den psykososiale faktoren til en negativ signifikant endring for energifaktoren. Det er likevel interessant å se nærmere på hva resultatene kanskje kan fortelle meg i forhold til den manglende endringene jeg ser i forhold til livskvalitet som helhet og de endringene som er tilstede i forhold til de ulike faktorene for livskvalitetsmålet.

Dersom vi analyserer tiltakene i Støttet Samtale og ”It takes two to tango” ser vi at de i stor grad retter seg mot forståelse av begreper som afasi, kommunikasjon og samtale. Teknikkene og tiltakene i til Støttet Samtale legger vekt på hvordan den afasirammede best mulig skal kunne forstå det som blir formidlet og ha mulighet til å formidle seg. Det er også viktig å fokusere på konsekvensene av at den afasirammede får mulighet til å være en aktiv deltaker i samtaler med tanke på identitet. Kan det forventes at et tiltak som Støttet Samtale skal ha lik innvirkning på alle de fire faktorene i SAQOL-39; fysisk, kommunikasjon, psykososial og energi?

Støttet Samtales mulighet for innvirkning på fysisk faktor
Fysisk faktor er den faktoren som har flest spørsmål knyttet til seg i SAQOL-39, 17 av 39 items. Støttet Samtale retter seg ikke direkte mot noen av de handlingene som fysisk faktor bygger på. Gjennom det første intervjuet kommer det likevel fram informasjon om hvordan ektefellen mener at det de har lært gjennom opplæringsperioden kan ha hatt innvirkning på den fysiske faktoren i livskvalitetsmålet. I intervjuet beskrives det hvordan ektefellen har fått større tro på hva den afasirammede kan klare til tross for lammelser i høyre side. Dette første intervjuet ble gjort omtrent samtidig med andre måling av livskvalitet, og vi kan se at den afasirammede på dette tidspunktet hadde en bedring med tanke på den fysiske faktoren. På dette tidspunktet beskriver ektefellen også at de har vært ute og handlet et par turer samt at de har vært på besøk hos noen venner. Det er vanskelig å si noe sikkert i forhold til hvilke faktorer som påvirker hva, om de har vært mer ute fordi den afasirammede har følt seg bedre fysisk eller om det at de har vært mer ute har ført til at den afasirammede føler seg bedre fysisk. På den tredje målingen ser man derimot at den afasirammede er gått tilbake igjen med tanke på fysiskfaktor.

Det kan kanskje være mulig å tenke seg at Støttet Samtale kan ha innvirkning på den fysiske funksjonen spesielt med tanke på de elementene som jeg har vært inne på med at ektefellen har fått større tro på hva den afasirammede kan klare og at de har kommet seg mer ut. Dersom det er bruk av Støttet Samtale som har hatt innvirkning på endringen i fysisk faktor har vi imidlertid ikke klart å skape en varig effekt.

Støttet Samtales mulighet for innvirkning på kommunikasjonsfaktoren
Kommunikasjonsfaktoren har få items sammenliknet med fysisk faktor, bare 7 av 39. I utgangspunktet er det trolig bare ett item som man kan forvente å påvirke direkte gjennom Støttet Samtale, det dreier seg her om hvorvidt respondenten føler at han/hun er i stand til å få andre til å forstå det han/hun ønsker å formidle. De andre spørsmålene knytter seg i hovedsak mer til språkets lingvistiske side, selv om det også her er fokus på språk i bruk. Gjennom målingene kan vi likevel se en positiv endring med tanke på kommunikasjonsfaktoren.

I denne sammenhengen er det naturlig å sammenlikne med den endringen jeg ser med tanke på afasi målt med Norsk Grunntest for Afasi. Gjennom de tiltakene som jeg satte i verk var det ikke forventet en endring i afasien målt med Norsk Grunntest for Afasi. Ingen av tiltakene var rettet mot noen form for språktrening for personen med afasi. Det er også gått så lang tid etter hjerneslaget at det ikke lenger kan forventes en spontan bedring og han har heller ikke mottatt noen annen form for opplæring eller språktrening i denne perioden. Vi kan likevel se at personen har hatt en framgang spesielt i forhold til språkforståelse.

Vi kan ikke se bort fra at endringer i forhold til afasi og kommunikasjonsfaktor kan ha blitt påvirket av Støttet Samtale til tross for at de i liten grad har vært påvirket direkte. ”…., emotional and psycosocial well-being may play a significant role in recovery from aphasia and preliminary evidence suggests a relationship between mood state and progress in rehabilitation. (Stakstein & Robinson, 1988,; Hermann & Wallesch, 1993; Code & Muller, 1992).” (Cherney & Robey i Chapey, 2001; 156). Med bakgrunn i dette sitatet kan vi ha grunn til å tro at Støttet Samtale kan ha vært med på å påvirke endringene både i forhold til kommunikasjonsfaktoren innenfor livskvalitet og afasien målt gjennom NGA.

Støttet Samtales mulighet for innvirkning på psykososial faktor
Den psykososiale faktoren i SAAQOL-39 inneholder 11 av 39 items. Ved å gi, i dette tilfellet ektefellen, bedre kunnskaper om hvordan man kan bygge kommunikasjonsramper, er målet at man skal kunne redusere de psykososiale konsekvensene av afasi.

”Communication ramps are essential if adults with aphasia, particularly severe aphasia, are to be given opportunities to participate in activities ranging from social chat, meaningful interactions with their family-doctor, decision-making in areas such as living arrangements, to having the opportunity to ask questions about aphasia and the future.” (Kagan, 1998;818)

Innenfor den psykososiale faktoren i SAQOL-39 finner vi igjen spørsmål som dekker blant annet mulighet til å ta avgjørelser, sosial kontakt med andre, spørsmål og tanker angående framtiden.

For eksempel så inneholder den psykososiale faktoren spørsmål om hvorvidt personen føler at det er vanskelig å ta avgjørelser. For afasirammede vil muligheten til å være med på å ta avgjørelser være begrenset fordi de enten ikke blir sett på som kompetente nok til å kunne gjøre det (mangel på anerkjennelse av kompetanse) eller fordi de ikke får mulighet til å komme med sine synspunkter når avgjørelser skal tas (mangel på avdekking av kompetanse). Støttet Samtale innebærer nettopp det å gi den afasirammede mulighet til å være med på å ta avgjørelser. ”Applications include giving aphasic patients the opportunity to really participate in decision-making processes.” (Kagan, 1998;823).

Videre dekker den psykososiale faktoren spørsmål som har med hvorvidt den afasirammede føler seg avskåret fra kontakt med andre mennesker. Dersom en person har problemer med å forstå det andre sier og dersom personen har problemer med å formidle sine synspunkter, tanker og ideer, noe som er tilfelle når en person har afasi, kan det helt klart være vanskelig å opprettholde kontakten med andre mennesker. Gjennom bruk av Støttet Samtale er målet at personen med afasi skal få større mulighet til å delta i vanlig voksensamtaler sammen med familie og venner.

Et annet viktig spørsmål går på hvorvidt personen føler seg motløs med tanke på framtiden. Som det kommer fram i sitatet på forrige side ønsker man gjennom bruk av Støttet Samtale å gi personen med afasi mulighet til å spørre spørsmål angående det å leve med afasi og komme med tanker om framtiden.

Det er stor sannsynlighet for at endringer i forhold til psykososial faktor kan forklares ut fra innføringen og opplæringen som er gitt i forhold til Støttet Samtale. Vi ser at de spørsmål som stilles med tanke på psykososial faktor kan sammenliknes direkte med de forhold ved livet som Støttet Samtale retter seg direkte mot.

Støttet Samtales mulighet for innvirkning på energifaktor
Energifaktoren er den faktoren som dekker færrest spørsmål i SAQOL-39, kun 4 av 39 items. I forhold til energifaktoren så ser vi en signifikant endring i negativ retning, men på grunn av svært få items er dette resultatet usikkert. Slik jeg ser det er det ønskelig at Støttet Samtale på sikt skal kunne gjøre situasjonen bedre for ekteparet, men med tanke på at intervensjonen har vært intensiv og at den i starten krever ekstra anstrengelser og trening kan det kanskje tenkes at deltakerne i denne perioden vil kunne føle seg mer utslitt.

KONKLUSJON
Som utgangspunkt for denne studien lå en hypotese om at innføring av Støttet Samtale kunne føre til en bedring av livskvalitet for respondenten som har afasi. På bakgrunn av resultatene må man trekke en konklusjon om at Støttet Samtale for voksne med Afasi ikke har hatt noen innvirkning på livskvaliteten til den afasirammede respondenten som denne undersøkelsen bygger på. Det er kun en tendens til endring, men selv over tid er ikke denne endringen stor nok til at man kan trekke noen konklusjon om at det virkelig har vært noen endring. Det er likevel verdt å merke seg at det er en signifikant endring i fht den psykososiale faktoren og kanskje er dette tilstrekkelig i fht hva som kunne forventes?

Når det gjelder ektefellens beskrivelse i forhold til hvorvidt de har vært i stand til å bruke Støttet Samtale viser intervjuene at paret til en viss grad har vært i stand til å ta i bruk det de har lært og det er tydelig at ektefellen har fått tanker om hva som er bra i forhold til samtalesituasjoner (har fått bedre kunnskaper om afasi og den afasirammedes språkforståelse) og enkelte forhold som virker negativt inn på samtalesituasjonene paret imellom (situasjoner der begge er trette).

Når man kun ser en tendens til bedring i livskvalitet for den afasirammede er det naturlig å spørre seg om tiltaket var verdt innsatsen? Som jeg har vært inne på tidligere i framstillingen er Støttet Samtale for voksne med Afasi en intervensjon som er krevende å gjennomføre. Metoden er både tidkrevende og krevende i forhold til hvilken innsats som skal til fra paret og fra den som er ansvarlig for innføringen. Må det kanskje gjøres en mer nøye vurdering i forhold til hvem denne metoden passer for før intervensjonen starter for at man skal kunne få et resultat i form av bedret livskvalitet? Eller er det tilstrekkelig at respondentene selv gir uttrykk for at de er fornøyde?

Gjennom innføringen av metoden har jeg, som forsker og ansvarlig for innføringen, tilbrakt svært mye tid sammen med respondentene. Det har vært brukt mye tid på at respondentene skulle få komme med sine tanker. Kan det tenkes at tiden som er tilbrakt sammen med respondentene har vært tilstrekkelig for at ektefellen gir uttrykk for at hun har hatt utbytte av å være med i dette prosjektet? Og er ektefellens uttalelser om at hun har lært mye og har forsøkt å ta i bruk teknikkene som hun har lært, tilstekkelig for at vi kan si at tiltaket har vært vellykket og verdt den innsatsen som har vært brukt?

VEIEN VIDERE
Resultatene fra denne studien gjør at jeg sitter igjen med noen spørsmål og tanker i forhold til hva som skal til for å gjøre endringer i livskvaliteten til en person med afasi og tanker i forhold til hva som eventuelt kunne har vært gjort annerledes i denne undersøkelsen for å kunne analysere nærmere hvilke faktorer som er viktige med tanke på å skape endringer i livskvalitet.

Slik jeg ser det ville det vært interessant å gjøre undersøkelser der man bruker en norsk tilpasning av livskvalitetsskjema som utgangspunkt for analysen. Det vil være viktig å arbeide videre i forhold til er å lage et kartleggingsmateriale for livskvalitet som er tilpasset for norske afasirammede. Dette arbeidet er planlagt og vil forhåpentligvis bli startet i løpet av 2009. I etterkant av at et slikt arbeid er gjennomført kan det også være interessant å se i hvilken grad det er forskjell på de målinger som er gjort i forhold til afasirammede i Norge og England.

Et annet moment som kan være viktig å undersøke nærmere er en mer nøye analyse av hvorvidt ektepar er i stand til å ta i bruk metoden Støttet Samtale for voksne med Afasi i hverdagen. Dersom man har mulighet til å gjøre undersøkelser med flere ektepar vil man ha et større grunnlag for å kunne si noe om hvordan bruk av Støttet Samtale eventuelt kan ha innvirkning på livskvaliteten. Man kan tenke seg at ekteparet som denne undersøkelsen er basert på ikke har klart å ta i bruk Støttet Samtale i tilstrekkelig grad slik at man kan forvente en endring i livskvaliteten.

Slik jeg ser det gir resultatet som er kommet fram gjennom denne studien grobunn for videre arbeid med metoden og det kan også være aktuelt å prøve den ut i forhold til andre grupper. Det kan her for eksempel dreie seg om helsepersonell.

Det som slo meg i arbeidet med dette ekteparet var at de i løpet av perioden vi jobbet sammen syntes å få en mer positiv holdning til kommunikasjonssituasjonen. Til tross for at undersøkelsen kun viste en tendens til positiv endring i livskvaliteten viste paret stor interesse for å prøve å gjøre noe med situasjonen. De ønsket å være aktive i forhold til å skape endringer i livssituasjonen generelt og kommunikasjonen dem i mellom spesielt. Og jeg velger å avslutte denne presentasjonen med et utsagn som ektefellen kom med i forhold til et av intervjuene:

”Ja æ sa jo, har jo ikkje sagt det bare en gang, men har jo sagt det i grunnen flere ganga til P ……eh (host) det der å… kor mange ting vi klare altså å løyse opp … og det e næsten … mang ganga så e det jo litt rart men, men man lære sæ jo… jo dette livet også. ”

LITTERATURLISTE
Bowling, A. (2001) Measuring disease. Buckingham: Open University Press

Cherney, L. R., Robey, R. R. (2001) Aphasia Treatment: Recovery, Prognosis, and Clinical Effectiveness. I Chapey (red.) Language Intervention Strategies in Aphasia and Related Neurogenic Communication Disorders. Baltimore: Lippincott Williams & Wilkins

Hilari, K., Byng, S., Lamping, D. & Smith, S.C. (2003) Stroke and Aphasia Quality of Life Scale-39 (SAQOL-39): Evaluation of Acceptability, Reliability, and Validity. Stroke Journal of the American Heart Association,  2003, 34, 1944-1950 http://stroke.ahajournals.org/cgi/content/full/34/8/1944

Kagan, A. (1998) Supported conversation for adults with aphasia: methods and resources for training conversation partners, Aphasiology, 1998, 12, 816-830’

Kagan, A., Black, S. E., Felson Duchan, J., Simmons-Mackie, N., Square, P. (2001) Training Voluntaries as Conversation Partners Using “Supported Conversation for Adults With Aphasia” (SCA): A Controlled Trial, Journal of Speech, Hearing, and Language Research; 2001, (44), 3, 624-638

Lyon, L. (1996) Optimizing Communication and Participation in Life for Aphasic Adults and Their Prime Caregivers in Natural Settings: A Use Model for Treatment I G. Wallace (red.), Adult Aphasia Rehabilitation, Newton MA: Butterworth-Heineman
Worall, L. E., Holland, A. L. (2003) Editorial: Quality of life in aphasia, Aphasiology, 2003, 4, 329-332