Meny

Yrkesetikk - De må vite hvem de går til

Hvem er egentlig logoped? Er det den som har fullført og bestått en logopedutdanning, eller er det den som er ansatt i en logopedstilling? Vi vet godt at det er mulig å være logoped uten å være ansatt i en logopedstilling. Det er for eksempel mange som er ansatt som spesialpedagoger, rådgivere el.lign, og likefullt er de selvfølgelig logopeder, og dermed er det altså ikke stillingsbetegnelsen som avgjør hvem eller hva vi er. Må en da ha fullført og bestått en logopedutdanning for å regnes som logoped? I en ideell verden, ja, men ikke nødvendigvis her til lands. Tittelen logoped er som kjent ikke beskyttet i Norge, og hvem som helst kan i praksis kalle seg logoped. Det er kanskje ikke veldig vanlig at personer uten fullført og bestått logopedutdanning kaller seg logopeder eller jobber som det, men jeg er ganske sikker på at det forekommer. Som leder for Yrkesetisk råd har jeg fått noen signaler om det uten at jeg har noen navn eller andre ledetråder til hvem det kan være. Spørsmålet blir likevel hvor alvorlig det er og hva vi evt. kan og bør gjøre med det.

Selvfølgelig er det alvorlig i den forstand at personer uten relevant utdanning skal foreta vurderinger og ta avgjørelser som de ikke har full oversikt over, og spesielt alvorlig blir det, når det er mennesker som er gjenstand for det som blir gjort. Når brukerne av tjenesten tror at ”logopeden” har nødvendig kompetanse, blir de i praksis lurt til å stole på noen som ikke er til å stole på, og dette blir vanskelig å forsvare etisk. Norsk Logopedlag har formelt bare én måte å håndtere dette på, nemlig å nekte personer uten nødvendig kompetanse, medlemskap i NLL. ”Logopeder” uten logopedisk utdanning har derfor ingen juridisk mulighet eller rettighet til å kalle seg Logoped MNLL. Ut over dette mangler vi verktøyer for å komme problemet til livs. Er det å kunne nekte noen medlemskap i Norsk Logopedlag et sterkt og virkningsfullt verktøy for å sikre at alle som kaller seg logopeder, har de nødvendige kvalifikasjoner? Neppe. Hvem som helst kan jo fortsatt kalle seg logoped, og hvem som helst kan søke og sogar bli ansatt i en logopedstilling. Og brukerne av tjenesten vil sannsynligvis ikke avsløre bløffen. Behovet for beskyttelse av tittelen er derfor stort, og det er ingen tilfeldighet at styret i Norsk Logopedlag jobber hardt for saken.

Vi har alle et ansvar for å holde logopedien på et faglig forsvarlig nivå. (Hvem som definerer hva som er faglig forsvarlig, og hvilke kriterier som skal ligge til grunn for det, er en annen diskusjon). Parallelt med at Norsk Logopedlag jobber for autorisasjon, og dermed for beskyttelse av tittelen logoped, bør vi alle sørge for å være oppdatert innenfor de fagfeltene vi jobber i, slik at brukerne våre får det de har krav på. Hvis (eller når) vi oppdager at noen uten logopedfaglig kompetanse utgir seg for å være logoped, bør vi ikke stikke hodet i sanden og late som om vi ikke ser det. Da er det bedre å rette søkelyset mot problemet og prøve å få gjort noe med det. Hensikten er naturligvis ikke å mele vår egen kake, slik at bare vi som er kompetente logopeder, skal bli ansatt i stedet, men hele poenget er å gjøre det vi kan for at de som oppsøker logoped, faktisk skal få den kvalifiserte hjelpen de uansett tror at de får. Det handler heller ikke om å stikke kjepper i hjulet for den som utgir seg for å være logoped uten å være det, men vår etiske standard tilsier at brukernes behov skal komme i første rekke. Det blir derfor vanskelig å forsvare etisk at vi ikke griper inn, når vi ser at brukerne risikerer uforsvarlig ”hjelp” uten at de er klar over det.

Men hva gjør vi da? Det mest reale er nok å ta det opp direkte med den det gjelder og prøve å få henne eller ham til å seile under et annet flagg enn Logoped, men dette er ikke lett, og det er strengt tatt lite sannsynlig at det fører frem. Det ender fort i en slitsom profesjonsstrid som ingen er tjent med. Da kan det være mer hensiktsmessig (og forhåpentlig mer virkningsfullt) å melde saken til Yrkesetisk råd i Norsk Logopedlag. Det er, som nevnt tidligere, forholdsvis lite laget kan gjøre, men vi bør uansett gjøre det som er mulig. Det er for eksempel lettere for NLL enn for enkeltpersoner å gjøre noe på systemnivå, og ved å rette tiltakene mot systemet, kan en opprivende personkonflikt lettere unngåes. Dersom det blir vurdert som nødvendig å konfrontere vedkommende direkte, kan laget gjøre også det. Vi har ingen juridiske muligheter til å få en ”logoped” uten logopedfaglig kompetanse til å kalle seg noe annet enn logoped, men ved å peke på det etisk tvilsomme i å føre brukerne bak lyset, kan vi håpe på å skape forståelse for problematikken.

I påvente av autorisasjon (som ville løst problemet) kan vi alle ta aktivt i bruk tittelen Logoped MNLL. Ved på den måten å vise at vi er medlemmer av Norsk Logopedlag, synliggjør vi også at vi har nødvendig kompetanse for å arbeide med logopedi.

Erik Reichmann
leder, Yrkesetisk råd