Meny

Yrkesetikk - Moden for logopedi?


I vårt virke som logopeder møter vi mange ulike mennesker med vidt forskjellige slags språk-, tale- og kommunikasjonsvansker i tillegg til suge-, tygge- og svelgeproblemer. Disse personene kan være hvor som helst i livet, et sted mellom vuggen og graven. Vi må derfor håndtere et stort spekter av problemstillinger og utfordringer, og måten vi gjør det på avhenger av både typen problem, vanskegrad, individets forutsetninger for trening og bedring, miljøet rundt den som er rammet samt hvor i livet den det gjelder, befinner seg. Dette stiller relativt store krav til oss som yrkesutøvere, ikke minst når det gjelder fleksibilitet. Vi må ganske enkelt ha kjennskap til mange forskjellige metoder og tilnærmingsmåter, og vi må kunne vurdere hver enkelts behov for så å møte dem på en profesjonell måte. På logopedistudiet mitt i Gøteborg ble det flere ganger vist til den kjente uttalelsen til den danske filosofen Søren Kirkegaard (1813 – 1855):

”Skal man hjelpe en annen, må man først finne ut hvor han er, og møte ham der. Dette er det første bud i all sann hjelpekunst.”

Dette gjelder i høyeste grad for oss som er en del av hjelpeapparatet og som skal prøve å bidra til økt livskvalitet for andre. De færreste er nok uenige med Søren Kirkegaard i dette, men likevel kan det være vanskelig å finne ut hvor noen er og møte ham der. Det er så mye som påvirker vårt syn på både oss selv og andre, og vi har mange idéer om hvordan ting burde være i en ideell verden. Det er så lett å ty til slike meninger og handle ut fra dem istedenfor å ta et skritt til side og se hvor den andre parten er. Hvis vi klarer å leve etter Kirkegaards filosofi på dette området, kan det bety at vi noen ganger må jobbe annerledes enn det vi er vant til. Er vi klar for det?

Når det blir født et barn med Down syndrom, for å ta et eksempel, vet vi at det vil være behov for igangsetting av språkstimulerende tiltak i løpet kort tid. Vi vet også hva disse tiltakene bør inneholde (blikkstimulering, lyddiskriminering, stimulering av kroppsbevissthet, tegn-til-tale pluss, pluss, pluss…). Vi har tro på at barnet er mottakelig for stimulering, og vi har tro på at det nytter. Det ville vært uetisk ikke å gi barnet det han/hun trenger.
Når et barn uten andre kjente vansker enn språkvansker, kommer til logopeden blir det som regel foretatt en kartlegging av de språklige forholdene. Hvis avviket er stort nok, er det selvfølgelig behov for logopedisk hjelp. Likevel skjer det noen ganger at barnet ikke får et slikt tilbud, med begrunnelse i at barnet p.g.a. sin lave alder ikke er modent for logopedisk trening. Samtidig får foreldrene beskjed om at det vanligvis er nødvendig å vente til barnet er omtrent fire år før det er realistisk å sette inn logopediske tiltak.

Hvordan rimer dette med filosofien til Søren Kirkegaard? Hvordan har det seg at vi hjelper barn med Down syndrom allerede i det første leveåret, men ikke den språksvake treåringen? Det handler i hvert fall ikke om gode kognitive evner hos Down-babyen. (For ordens skyld: Det finnes mange språksvake treåringer som får logopedisk hjelp rundt omkring, men det finnes også de som ikke får det med den overnevnte begrunnelsen). Går det an å ikke være moden for logopedi? Hvis svaret er ja, hvor ligger da problemet? Ligger problemet hos barnet, i metodikken eller hos oss logopeder? Slik vi formulerer oss, når vi begrunner ”nødvendigheten” i å avvente innsatser, høres det ut som om det er barnets lave alder som er problemet. Men jeg er ikke sikker… Når et barn med normal språkutvikling er fire år gammelt, har svært mye falt på plass. Det språkforsinkede barnet har på samme alder et nokså stort etterslep, hvis hjelp ikke er blitt gitt. Bør vi la det gå så langt? Må vi la det gå så langt?

En treåring er kanskje ikke klar for å sitte på enerom med en fremmed voksen og trene på det han/hun klarer dårligst, men logopeden kan nok bidra med mye annet. Vi vet mye om hva det er som stimulerer et normalspråklig barns språkutvikling. Vi vet mye om hvordan ordforråd kan stimuleres, om hvordan vi retter barnets oppmerksomhet mot lyder, om hvordan vi på en positiv måte kan være gode språkmodeller o.s.v. Klarer vi å bidra med slik kunnskap inn i barnets verden og nærmijlø, er det stor sannsynlighet for at vi også har klart å leve i Søren Kirkegaards ånd.

Erik Reichmann
leder, Yrkesetisk råd